Design for alle

Design for alle innebærer løsninger som likestiller alle brukere og dermed ikke stigmatiserer funksjonshemmede.

Hvordan gjøre bygninger tilgjengelige for enhver bruker? SINTEF-rapporten «Opera for alle» handler om dette. Den gir anbefalinger for det nye operabygget i Oslo og har fanget medias interesse. Det setter vi pris på, for begrepet tilgjengelighet fortjener oppmerksomhet. Til nå har mange byggherrer løst problematikken ved å føye til ekstraløsninger for funksjonshemmede. Motstykket er en trend som har fått merkelappen «design for alle».

Denne tilnærmingsmåten innebærer at det søkes etter løsninger som enhver kan benytte - løsninger som med andre ord likestiller alle brukere og dermed ikke stigmatiserer funksjonshemmede. Den krever at tilgjengelighet «bakes inn» alt på tegnebrettet. Slik reduseres behovet for kostbare «etterpåtiltak». Med design basert på denne tankegangen er det også mulig å unngå den estetiske forringelsen av bygg som kan følge med tilleggsløsninger beregnet på bevegelseshemmede. God tilgjengelighet behøver derfor ikke begrense god formgivning, slik mange tror.

Direkte feil er også den utbredte oppfatningen at tilgjengelighet handler om særordninger for enkelte grupper i befolkningen. Tilgjengelighet er et felles gode som tar hensyn til hele menneskets livsløp. Et eksempel er inngangspartier, hvor trapper er erstattet med svake skråplan, ramper eller heis. Dette er løsninger som letter tilgjengeligheten ikke bare for rullestolbrukere, men også for barn, eldre og folk med barnevogn.

I årene framover vil spørsmålet om tilgjengelighet trolig tvinge seg lenger fram i folks bevissthet her til lands. En ny offentlig utredning om funksjonshemmedes rettigheter, «Fra bruker til borger» (NOU 2001:22), foreslår nemlig at det innføres en antidiskrimineringslov i Norge og at kollektivtransport og offentlige bygninger gjøres tilgjengelige for alle i løpet av fem til tolv år.

Hva ligger så i begrepet tilgjengelighet? God tilgjengelighet betyr at alle skal kunne bruke de fysiske løsningene og de samme tjenestene i så stor grad som mulig, enten det gjelder bygninger, utearealer, transportmidler eller informasjonstjenester. Skal et bygg få merkelappen «godt tilgjengelig» må bygningen for det første innfri visse krav når det gjelder den informasjon brukerne skaffer seg eller mottar om bygget. Dernest må det være enkelt for brukeren å komme seg til bygget, finne det, gå inn i det og til slutt nå det mål han/hun har med besøket.

Det samme helhetlige synet på tilgjengelighet er uttrykt i FNs standardregler for mennesker med funksjonshemninger, der det fokuseres på tilgjengelighet både til det fysiske miljøet og til informasjon og kommunikasjon. Samme grunnholdning finnes i utredningen «Fra bruker til borger», som behandler tilgjengelighet til bygg og uteområder, offentlig transport, hjelpemidler, informasjon og informasjonsteknologi.

Tilgjengelighet for alle brukergrupper omtales ofte som «universell utforming» eller «design for alle». The Center for Universal Design ved North Carolina State University i USA beskriver universell utforming som: «utforming av bygninger, omgivelser og produkter på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i en så stor utstrekning som mulig, uten behov for spesiell tilpasning.»

Universell utforming handler altså ikke om ramper og andre ekstraløsninger, men om å lage enhetlige løsninger myntet på alle såfremt det er teknisk og praktisk mulig. Samtidig skal det tas hensyn til andre viktige faktorer som estetikk, økonomi, sikkerhet m.m. Som eksempler på god tilgjengelighet kombinert med estetiske løsninger viser Norges Handikapforbund blant annet til Museet for samtidskunst i Barcelona og den norske ambassaden i Berlin, sistnevnte med Snøhetta som arkitekt.

Hvordan sikre at tilgjengelighet til et bygg eller en tjeneste blir god nok? Prinsippet om brukermedvirkning er her en viktig suksessfaktor. Snakker vi om bygninger, må det skapes en dialog mellom arkitekter, byggherre og brukere på et tidlig stadium. Slik går det an å legge grunnlaget for helhetlige løsninger som tar hensyn både til estetikk og god tilgjengelighet. Brukermedvirkning innebærer at man tar fremtidige brukere av et bygg med på råd - «bare den som har skoen på, vet hvor den trykker». Dette er en arbeidsform der en systematisk kartlegger ulike brukerkrav og evaluerer disse opp mot foreslåtte løsninger. Slik kan det dessuten samarbeides om å identifisere et felles mål, i motsetning til det som i dag gjerne oppfattes som motstridende interesser.

Rapporten «Opera for alle» er et resultat av praktisk brukermedvirkning. Den omhandler et evalueringsprosjekt, igangsatt og finansiert av Statsbygg. I prosjektet har sentrale brukerorganisasjoner deltatt. Dette gjør også at rapporten uttrykker krav og behov fra mange forskjellige brukere. Prosjektgruppa har i tillegg hatt en kontinuerlig dialog med Snøhetta og Statsbygg om hvordan kravene kan realiseres i form av løsninger i selve operabygget.

I større byggeprosjekter vil det være mange behov og krav som skal defineres og tas hensyn til. Budskapet fra brukere med spesielle behov kan lett pulveriseres på vei gjennom «systemet». Flere brukerorganisasjoner har opplevd å bli et «alibi» for brukermedvirkning i slike prosesser, uten at deres krav er blitt ivaretatt. Det er derfor nødvendig at en tidlig i prosessen tar i bruk en metode for å definere og koordinere krav og behov, en metode som sikrer at krav fra brukerne blir fulgt opp gjennom hele utviklingsprosessen og at de integreres i henhold til universell utforming. Brukermedvirkning skal være et middel for å nå et mål, ikke et mål i seg selv.

Tilgjengelighet for offentlige bygg og uteområder er tilsynelatende ivaretatt gjennom plan- og bygningsloven og tilhørende regelverk. Ved oppføring av nye bygg tas det likevel ikke alltid tilstrekkelig hensyn til at de skal være tilgjengelige for alle. Resultatet er ofte blitt spesialløsninger som er lite integrert i helheten. Brukerorganisasjonene uttaler at dette ofte oppleves som stigmatiserende. Et eksempel er Flytoget, hvor tungvinte trappeløsninger gjør det vanskelig for bevegelseshemmede og folk med barnevogn å komme seg ut og inn av vognene uten hjelp.

Vi må erkjenne at folk flest er forskjellige og har varierende behov i ulike faser av livet. Operabygningen vil, som de fleste andre offentlige bygg, bli besøkt av både barn, unge og eldre, både med og uten funksjonshemning. Utfordringen ligger i å møte behovene til alle disse, i tillegg til dem som jobber i Operaen. Det blir derfor viktig å ta utgangspunkt i alle og ikke «gjennomsnittsmennesket», en frisk og rask 30- 40-åring.

Løsninger som gir dårlig tilgjengelighet er gjerne et resultat av manglende kunnskap og holdninger. Tilgjengelighet handler om respekt og likeverd for alle samfunnsmedlemmer og hvordan en på en best mulig måte kan ivareta ulike brukeres behov. Som del av et holdningsskapende arbeid er det derfor svært kjærkomment at tilgjengelighet settes på dagsordenen i media. Dette kan rette søkelyset på betydningen av et tilgjengelig samfunn og hvordan en kan oppnå god tilgjengelighet.

Utformingen av et tilgjengelig samfunn er et felles ansvar. Vi må utvikle kunnskap, forståelse og holdninger slik at vi innser nødvendigheten av tilgjengelighet og universell utforming. God tilgjengelighet angår oss alle, ikke bare personer med funksjonshemning.

Vurdering av tilgjengelighet bør innføres på et tidlig stadium og som en naturlig kvalitet ved alle byggeprosjekt. Et slikt arbeid kan bidra til å begrense kostbare tilleggsløsninger som er lite integrert i helheten. God tilgjengelighet trenger heller ikke stride mot god estetikk, tvert imot kan det bidra til spennende og nyskapende og helhetlige løsninger. NOU-rapporten «Fra bruker til borger» anbefaler handlingsplaner som sikrer full tilgjengelighet til offentlige bygg innen 2008. Dette bør ses som en åpning mot nye muligheter.