MØTES I MIDTEN: Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin møtes i Sentral-Asia. Foto AP / NTB / Scanpix
MØTES I MIDTEN: Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin møtes i Sentral-Asia. Foto AP / NTB / ScanpixVis mer

Kampen om Sentral-Asia:

Det begynner å bli liv i endestasjonen. Livet kommer fra Kina, og går på både skinner og asfalt

Verdens største veikryss er Sentral-Asia. Her presser Kina, Russland, USA og Tyrkia på for å fremme sine interesser, og fra Afghanistan truer kaos.

Kommentar

De fem sentral-asiatiske landene er den myke buken til både Kina og og Russland. Her kan militant islamistisk smitte spre seg inn i Xinjiang-provinsen i Kina og Nord-Kaukasus i Russland. Dette er gammelt nytt, men aktualisert av forverringen av forholdene i Afghanistan, der krigen i det siste er trappet opp, og der USA beskylder Russland for å væpne Taliban, den nasjonale men ekstreme islamist-bevegelsen som beskyttet Osama bin-Laden da hans terrorister angrep USA i 2011.

Men Sentral-Asia er mer enn frykt for spredning av krig og terror i en ofte fattig del av verden. Det er også mulighetenes land. På mange måter er Sentral-Asia en endestasjon. I mange år etter at landene fikk sin selvstendighet da Sovjetunionen kollapset i 1991 var det nærmest ingen investeringer. Mange millioner sentral-asiater er derfor fremmedarbeidere i for eksempel Russland, der de lever som et lut-fattig proletariat helt nederst på den sosiale rangstigen, og sender den magre lønna hjem, der den plutselig får en viss verdi.

Men det begynner å bli liv i endestasjonen. Livet kommer fra Kina, og går på både skinner og asfalt. Kina har investert i alt en billion dollar - altså en million millioner dollar - i den nye silkeveien, som skal forbinde Kina med 60 land via jernbane, veier og havner. Den nye silkeveien har fått forkortelsen OBOR med latinske bokstaver, og Sentral-Asia er helt sentralt i Kinas orientering mot verden, akkurat slik det var for 1000 og 500 år siden. I midten av mai var det et storslagent toppmøte i Beijing for landene som samarbeider med Kina i landets store prestisjeprosjekt.

Den kinesiske presidenten Xi Jinpings mål er å bruke Kinas nye velstand til å etablere en ny og globalisert økonomi på Kinas premisser. Det skal gjøres ved at Kina kontrollerer mest mulig av infrastrukturen i verden. Mye av produksjonen kontrollerer landet allerede. Eksport og vekst i utlandet, på den nye silkeveien, skal være drivkraften i den kinesiske økonomien under Xi.

To av de seks hovedtraseene skal gå gjennom Sentral-Asia til Europa. En skal gå via Mongolia og Russland, og en til Pakistan. De to siste går sjøveien fra Kina og ut til verden. Sentral-Asia er altså tyngst inne i denne gigantiske kinesiske satsingen. Det er gode grunner til det. En grunn er olje- og gassforekomstene, særlig i Kasakhstan. En annen er at de fører til Europa, det største markedet for kinesisk-produserte varer. Alle landene i Sentral-Asia har tatt opp store lån i kinesiske banker - der alle lån til den nye silkeveien sitter løst - og modernisert sin egen infrastruktur.

Dette har store politiske konsekvenser, og har ført til at de sentral-asiatiske landene nå i større grad vender seg mot Kina, og «frigjør» seg fra Russland, som har vært storebror i regionen også etter Sovjetunionens fall. Russland er helt uten de økonomiske musklene som Kina har, og i Kreml frykter man å tape innflytelse i Sentral-Asia. Den russiske presidenten Vladimir Putin forsøker å kompensere med å få landene til å utvikle Den euroasiatiske økonomiske union, en Kreml-styrt paraply som også er ment å balansere EUs innflytelse. Men Russland er i realiteten sjanseløs i kampen om å balansere Kinas nye innflytelse som de har gjennom sine investeringer

Men det er mer enn økonomi som har gjort den nye silkeveien til Xis store utenrikspolitiske satsing. Et utviklet Sentral-Asia er viktig for å stanse islamistisk smitte fra Afghanistan til den uighuriske majoritetsbefolkningen i Kinas vestlige Xinjiang-provins. Uighurene er i realiteten et sentral-asiatisk steppefolk, akkurat som de andre sentral-asiatiske folkene. Det er om å gjøre for Kina å bygge politisk stabilitet også i grenseområdene.

Men det er ingen enkel oppgave. De sentral-asiatiske landenes politiske struktur varierer fra det relativt åpne og demokratiske Kirgisistan til et av verdens aller verste og mest undertrykkende diktaturer i Turkmenistan. Det varierer fra olje- og gass-rike Kasakhstan, som har et under forholdene mildt diktatur, til Usbekistan, som er helt avhengig av sin bomullsindustri, som fortsetter å holde folk i fattigdom.

Sentral-Asia som region kan lykkes. Halvparten av befolkningen er under 27 år, og den er relativt godt utdannet, der nesten alle kan lese og skrive. Det er en attraktiv region. Men også en region der smittefaren fra nabolandet Afghanistan er stor. Kampen om sjelene og ressursene er derfor stor der kinesisk utvikling, bånd til Russland og islamisme fra Afghanistan, slåss om innflytelse. Men det ligger an til enveiskjøring i den sentral-asiatiske rundkjøringa.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook