PROTEKSJONISME: President Donald Trump trekker USA fra Trans-Pacific Partnership (TPP). Er det et problem? Foto: Ron Sachs / Pool via CNP
PROTEKSJONISME: President Donald Trump trekker USA fra Trans-Pacific Partnership (TPP). Er det et problem? Foto: Ron Sachs / Pool via CNPVis mer

Det blir ikke lett for Trump å få industrien hjem

Trump lover å kvitte seg med handelsavtaler for å få industriarbeidsplassene hjem. Vil han lykkes? 

Kommentar

Donald Trump nøler ikke. Før han var varm i presidentembetet signerte han en ordre om å skrape TPP, Trans-Pacific Partnership, en handelsavtale mellom USA og elleve land som Obama hadde brukt åtte år på å framforhandle, men som enda ikke er ratifisert.

Ikke nok med det. Trump har allerede varslet at han vil reforhandle NAFTA, handelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico, som George Bush den eldre tok initiativ til og Bill Clinton fikk gjennomslag for. Deretter står trolig TTIP og TISA for tur, som vil påvirke Norge i mye større grad. Er Trump arbeiderklassens redningsmann, eller vil han bare gjør vondt verre?

Det har tradisjonelt vært venstresida som har vært skeptisk til handelsavtaler, både av frykt for en råere kapitalisme som driver skatter, lønninger og arbeiderrettigheter ned i et «race to the bottom», samt at stormaktene og store multinasjonale selskaper skal trumfe gjennom sine interesser på bekostning av utviklingsland.

Nå er imidlertid kritikk av handelsavtaler blitt allemannseie. Og ironisk nok kan alle venstresideaktivister som i flere tiår har kjempet mot handelsavtaler få sin fører i Donald Trump. Han mener handelsavtalene har redusert USAs spillerom, har flyttet jobber ut av landet og har gitt få gevinster hjemme. Og han ser ut til å være kompromissløs i sin iver etter å endre disse.

Det er ikke vanskelig å forstå. Mange amerikanske arbeidere har i løpet av de siste tiårene sett sine arbeidsplasser forsvinne uten at de har kunnet finne liknende arbeid. Mange områder har sett hjørnesteinbedriften bli utkonkurrert eller sett store deler av den flyttet til lavkostland, hvor lønningene er lavere og arbeidstakernes rettigheter er ytterst begrensa.

Ikke bare har mange av arbeiderne som tidligere jobbet i disse bedriftene slitt med å få nytt arbeid. De konkurrerer også med mange lavt utdanna innvandrere om dårlig betalte arbeidsplasser i tjenestesektoren. Mange lokalsamfunn har gått dukken etter en ond spiral, hvor færre skatteinntekter svekker skoletilbudet og annen kritisk infrastruktur, som igjen svekker tilgangen på kvalifisert arbeidskraft og på kapital. Flere av disse er blitt områder hvor muligheten for å leve den amerikanske drømmen har blitt en fjern drøm, og hvor rusmisbruk og kriminalitet tar stadig større plass i livene til innbyggerne.

Disse menneskelige kostnadene har vært underkommunisert av både politikere og fagfolk. Det er delvis økonomenes feil som har undervurdert hvor hard omstillingsprosessen kan være. Bak abstrakte begreper som innsatsfaktorer, kapital og produktivitet gjemmer det seg konkrete størrelser som mennesker, maskiner og bedriftskulturer. Disse kan ikke flyttes fra en næring til en annen uten problemer. Maskiner er laget til konkrete formål, bedriftskulturer forsvinner når bedrifter legges ned og mennesker lever lokale liv omkranset av familie, venner og nettverk som gir livene deres mening.

Men det meste av skylden må legges på politikere som bevisst har unnlatt å kommunisere disse skadevirkningene til folk. Det er økonomifaglig barnelærdom at frihandel kommer med sine kostnader for dem som får sitt arbeid og sin bedrift utkonkurrert. Men politikere er notorisk uvillige til å være eksplisitte om slike avveininger. Når realiteten inntreffer og det viser seg at politikken fører med seg tunge tider for mange, er det ikke rart folk føler seg lurt av politikerne.

Trump lover å føre en politikk som setter USA først, som gir makta tilbake til folket og som ikke lenger kaster blår i øynene på folk. Han vil få de relativt godt betalte, stabile industriarbeidsplassene som ga menn trygg inntekt, men også et godt arbeidsfellesskap, mening i tilværelsen og verdighet, tilbake. Det er ikke vanskelig å dele målet hans. Men retorikken hans er like blottet for de nødvendige avveiningene en politiker er nødt til å foreta. Å få gamledager tilbake igjen, er lettere sagt enn gjort.

Det er nemlig ikke bare handelsavtaler som har redusert antall industriarbeidsplasser i USA. Automatiseringen av industrien har være en like viktig, om ikke viktigere faktor. Det er ingen grunn til å tro at roboter vil slutte å erstatte mennesker i industrien.

Det er heller ikke slik at arbeidsplassene som ble tapt som følge av konkurranse med Kina og Mexico vil komme tilbake bare fordi Trump dropper nye handelsavtaler. I den grad industrien kommer tilbake til USA, skyldes det heller at lønningene i Kina øker og automatiseringen gjør industrien så fattig på arbeidsplasser at tilgangen på den amerikanske infrastrukturen blir relativt sett viktigere.

Det er dermed liten grunn til å tro at disse bedriftene vil skape den jobb-boomen som er nødvendig i områdene som lenge har ligget brakk, om de i det hele tatt velger å komme tilbake. Det kan friste mer å konkurrere om høykompetent arbeidskraft i de store byene.

Om Trumps mål er å øke handelsbarrierene kommer det heller ikke uten kostnader. Friere handel gir større markeder for bedrifter å levere produktene sine på, noe som gjør det mulig å utnytte storskalafordeler. Det reduserer prisene på varene som tilbys og øker arbeidernes lønninger. Det styrkes av at frihandel gjør det mulig for land å spesialisere seg på det en har best forutsetninger for å produsere relativt til andre land, med andre ord det en har komparativt fortrinn i å produsere. Handel øker også konkurransen, noe som belønner de mest produktive bedriftene. Handel fremmer også læring, enten ved at bedrifter kopierer andre lands produkter eller ved at investorer fra utlandet bringer med seg nyttig kompetanse.

Det hjelper ikke at Trump ser ut til å modellere sin handelspolitikk på en verden som forlengst er forbi. Det er lettere å beskytte egen industri når den er amerikansk i alle ledd. Men i dag inneholder amerikanske og kinesiske produkter både amerikanske og kinesiske deler, samt deler fra mange andre land, i såkalte globale verdikjeder. Hvis USA skulle øke tariffen på kinesiske varer ville de på samme tid økt tariffen på amerikanske produkter som leverer deler til det kinesiske eksportmarkedet.

En hører gjerne fra folk på venstresida at frihandel nok kan være bra for å redusere prisene på importerte varer, men at det samtidig reduserer lønninger og rettighetene til arbeiderne. Det er noe sannhet i dette, selv om en ikke skal undervurdere betydeningen av lavere priser (det kommer ofte de dårligst stilte til gode). Hvis kapitalen flytter til land med dårligere arbeidsvilkår og lave skatter, kan bedrifter unngå de begrensningene en forsøker å sette på konkurransen innad i et land. Dette kan skape en usunn konkurranse som ender med å legge press på arbeidsvilkårene i mange land.

Men det er ikke så enkelt som at en ofrer arbeiderrettigheter for å få billigere varer fra Kina. Billige varer som følge av handel har nemlig samme positive virkning som innovasjoner som gjør at vi får mer for mindre. Det frigjør penger som vi kan bruke på andre ting. Og når bedrifter blir utkonkurrert av teknologi eller andre land frigjør det arbeidskraft som kan brukes til å fylle andre behov. Det krever omstilling, utdanning og det krever tid, men det er dette som driver framskrittet.

Det er imidlertid ikke nok å vise til fordelen ved frihandel for å støtte konkrete handelsavtaler som TPP, TTIP, NAFTA og TISA. Slik den reelt eksisterende sosialismen ikke kan bedømmes ut fra hvor godt den fungerer i teorien, må kapitalismen og handelsavtalene vurderes ut fra dens konkrete meritter. NAFTA er det nærmeste vi kommer en frihandelsavtale, som redusererer barrierene for handel. TPP, TTIP og TISA kritiseres derimot for å regulere handel mer enn det gjør den friere.

Tilhengerne av den mener dette er et gode. Avtalene inneholder nemlig krav om rettigheter for arbeidstakere, miljøet og regler for sikkerhet. Snarere enn å forsterke sosial dumping og et «race to the bottom», er dette med på å sikre mer rettferdige konkurransevilkår for amerikansk industri, men også for arbeidskraft i andre land. Motstanderne mener derimot handelsavtalene er med på å sikre den sterkeste rett, noe som kommer til uttrykk i at amerikanske patentregler skal gjelde i andre land, også for intellektuell eiendom. Det vil snarere forhindre konkurranse enn å fremme den, selv om det også gir bedrifter et større insentiv til å investere i å utvikle nye produkter.

Et annet problem med de nevnte handelsavtalene er at de kan skape ytterligere barrierer for landene som ikke inkluderes i dem. Det forsterkes av de nevnte globale verdikjedene, hvor produkter består av deler fra mange ulike land, også land utenfor handelsavtalene. Siden disse møter en høyere tariff, vil handelsavtalene gjøre handel med landene utenfor avtalene relativt sett mindre lukrative. Det kan forsterke urettferdighetene på verdensmarkedene.

Siden verken TPP, TTIP eller TISA har trådt i kraft, er det uklart hvilken skade Trump eventuelt kan gjøre på verdensøkonomien ved å skrote avtalene. Den mest åpenbare konsekvensen av Trumps parkering av TPP er paradoksalt nok å øke makten til Kina, siden de nå vil bli en viktigere handelspartner for landene som var tenkt å inngå i handelsavtalen med USA.

De virkelige problemene vil først oppstå om Trump tar proteksjonismen et hakk lenger og begynner å heve handelsbarrierene. Hvis handelskriger skulle oppstå mellom land, er det ikke bare en katastrofe for økonomien. Det vil også øke sannsynligheten for fullskalakrig. Handel mellom land er nemlig ikke bare en middel for økonomisk velstand, det er også en måte å skape forholdene for fredelig samkvem mellom nasjoner. For til tross for hva Trump tror, er handel noe begge parter tjener på. Glemmer vi det, kan det gå riktig ille.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook