I RETTEN: Anders Behring Breivik under ankesaken om soningsforholdene i Telemark fengsel, Skien avdeling. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
I RETTEN: Anders Behring Breivik under ankesaken om soningsforholdene i Telemark fengsel, Skien avdeling. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

TV-serie om 22. juli:

Det er kunstens fordømte plikt å spørre oss hvordan et samfunn som skaper rosetog også kan skape 22. juli-tragedien

Det handler ikke bare om ikke å glemme, det handler om å forstå.

Kommentar

NRK og filmskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune skal lage tv-serie om 22. juli. Det er terrorens ringvirkninger som skal skildres, og Anders Behring Breivik vil ikke være en rollefigur i serien, selv om han vil være til stede gjennom sine handlinger.

Dette er deres valg og rett som serieskapere. Historier må avgrenses og fokuseres, de kan ikke være alle ting for alle på en gang. Med så dyktige og uredde folk bak spakene er det all grunn til å tro at den blir både vellaget, respekt- og smertefull.

Samtidig er det vrient ikke å si seg enig med Anki Gerhardsen når hun i Aftenposten spør om alt vi har å si om 22. juli fortsatt bare er smerte, sorg og samhold. Hun sier vi er fastlåst i en velment berøringsvegring, noe psykolog og forsker Pål Grøndahl kategorisk avviser i et tilsvar denne uken, og sånn sett indirekte bekrefter at hun har rett. Han mener det ikke vil kunne komme mer ut av «graving i massedrapsmannens psyke», og at «massedrap er et så sjeldent fenomen at vi ikke kan forutsi hvem som neste gang vil ty til ekstrem terror».

Selv om han skulle ha rett, hopper han fortsatt bukk over det viktigste, og har en påfallende reduksjonistisk tilnærming til hva kunst kan og skal være.

Fra «Mona Lisa» til Dachau

For det handler ikke så mye om å forstå gjerningsmannen som å forstå at ondskap aldri har oppstått i et vakuum, om å gå i møte den ryggmargsrefleksen å distansere seg og avfeie massemorderen som et umenneskelig monster som ikke har noen tilknytning til oss.

Kunstens oppgave er å vise hva det er å være et menneske, både i våre beste og våre verste stunder. Vise hvordan vi, som Jared Diamond spør i boka «Den Tredje Sjimpansen», har vært i stand til å skape både «Mona Lisa» og ovnene i Dachau.

Vi trenger norsk kunst, norske historier, skapt for et så stort publikum som mulig, som tør å spørre hva det er ved oss – både som mennesker og som samfunn – som har gitt grobunn for terroren, som utforsker hvordan fellesskapsfølelsen og det nasjonale samholdet som har skapt rosetog, også har skapt utenforskap. Hvordan en beskyttende velferdsstat også har skapt systemsvikt. Hvordan mytologisert eksepsjonalisme har skapt både stolte, kongelige nei, idrettstriumfer og kamper om tungtvann, men også forenklede årsakssammenhenger, falske fiendebilder og en altoppslukkende selvrettferdighet og -berettigelse.

En fordømt plikt

Filmen «Der Untergang» møtte hard motbør for å gi et monster som Hitler menneskelige trekk, men samtidig gjorde den det umulig for oss å avskrive nazismen som noe som aldri kan skje igjen. Gus van Sants «Elephant» gjorde noe tilsvarende for skoleskyttere. Det handler ikke om å forsvare eller unnskylde, men forklare, og erkjenne at dette også er en del av menneskeheten.

TV-serier, med sin kapasitet for store rollegallerier og komplekse og sammenvevde narrativ, egner seg ypperlig for slike historier, der årsakssammenhengene er tallrike, kryssrefererende og ofte mer antydet enn eksplisitte. «The Wire» klarte gjennom sine mange innfallsvinkler å bygge et uhyre rikt flettverk, og sånn sett gi oss en forståelse – mer intuitiv enn intellektuell – av de komplekse årsakene bak det amerikanske samfunnets råtne indre.

Johnsen og Sletaunes serie trenger ikke være dette. Men vi kan ikke late som om slik kunst ikke trengs. Kunsten har en fordømt plikt til å ta opp stafettpinnen der forskning og kronikker ikke lenger kan ferdes, og sørge for denne introspeksjonen, å ekstrapolere det universelle fra det unike.

Det handler ikke bare om ikke å glemme, det handler om å forstå.

Forstå at enten vi vil det eller ikke, så er massemorderen på Utøya uløselig knyttet til oss, og vi til ham.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook