NEDTUR: En aksjemekler foran DAX-indeksen ved børsen i Frankfurt 8. august 2011, da indeksen falt med 4,5 prosent. - Perioden med frimarkedsideologi har gitt dårligere økonomiske resultater i de fleste regioner i verden: Vi har fått lavere vekst, høyere ulikhet, lavere jobbsikkerhet og finansiell ustabilitet, skriver artikkelforfatteren. Foto: REUTERS/Kai Pfaffenbach 
NEDTUR: En aksjemekler foran DAX-indeksen ved børsen i Frankfurt 8. august 2011, da indeksen falt med 4,5 prosent. - Perioden med frimarkedsideologi har gitt dårligere økonomiske resultater i de fleste regioner i verden: Vi har fått lavere vekst, høyere ulikhet, lavere jobbsikkerhet og finansiell ustabilitet, skriver artikkelforfatteren. Foto: REUTERS/Kai Pfaffenbach Vis mer

Det frie markedet eksisterer ikke

Finanskrisen burde vært spikeren i kisten for frimarkedsideologien. Men myten om det frie markedet har fått leve videre og bidratt til både Brexit og Trump.

Meninger

Spaltist

Roman Linneberg Eliassen

er samfunnsøkonom, forfatter og styremedlem i Rethinking Economics Norge.

Siste publiserte innlegg

Økonomer idealiserer et fritt marked med perfekt konkurranse. Til grunn for den offentlige debatten ligger en idé om den frie markedsøkonomien som et naturlig og effektivt system, hvor man har forskjellig syn på hvor mye man bør gripe inn i det frie markedet.

Men i virkeligheten finnes det ikke noe fritt marked. Det påstår i alle fall økonomen Ha-Joon Chang i boken 23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen, som jeg har oversatt, og som kommer ut i norsk oversettelse denne uken. Hvis vi klarer å kvitte oss med myten om det frie markedet, har vi tatt første skritt på veien til å forstå kapitalismen, hevder han.

Chang påstår at en frimarkedsideologi har styrt verden siden 1980-tallet. Det har ført til privatisering av statlige bedrifter, deregulering av finans, liberalisering av handel, fleksibilisering av arbeidsmarkedet, skattekutt og velferdskutt. Vi har fått høre at utviklingen er nødvendig og naturlig, at den sikrer individets valgfrihet og bedriftenes næringsfrihet, og fremmer økonomisk vekst og effektivitet.

Chang viser at denne perioden med frimarkedsideologi har gitt dårligere økonomiske resultater i de fleste regioner i verden: Vi har fått lavere vekst, høyere ulikhet, lavere jobbsikkerhet og finansiell ustabilitet – med finanskrisen i 2008 og dens etterspill som den foreløpige kronen på verket.

Men i tillegg til at frimarkedsideologien har gjort verden til et verre sted, er den altså basert på en myte, en vrangforestilling, hevder Chang.

I virkeligheten er alle markeder regulerte. All handel i vår økonomi er regulert av lover om kjøp og salg som innskrenker valgfriheten. Markedets grad av frihet kommer an på øyet som ser: Noen opplever at deres frihet begrenses av at butikken er stengt på søndager og at ølsalget stenger kl. 20.00 på hverdager. Andre ofrer disse reguleringene knapt en tanke.

Mange reguleringer er så allment aksepterte at vi ikke merker dem. Det er ikke lov å handle med menneskelige organer, stemmer i valg og rettsavgjørelser. Du kan heller ikke kjøpe deg en studieplass på universitetet. Det er ikke mange som protesterer mot dette, selv om det innskrenker valgfriheten. Legalisering av hasj, sexkjøp og surrogati er derimot omstridte spørsmål – selv om det grunnleggende prinsippet om valgfrihet synes å være akkurat det samme.

Grensene for markedet er et politisk spørsmål. «Faktisk har hele kapitalismens historie vært en kontinuerlig kamp om markedets grenser», skriver Chang, og gir et eksempel: Da man i Storbritannia i 1819 la frem et lovforslag om å begrense barnearbeid, ble det møtt med høylytte protester fordi «arbeidskraften må være fri». Hvis barna vil jobbe, og bedriftene vil ansette dem – hva er problemet? sa frimarkedsentusiastene den gang. Men det er ingen frimarkedsentusiaster i dag som tar til orde for å gjeninnføre barnearbeid.

Vi kan ofte være mot reguleringer vi oppfatter som frihetsberøvende, og senere godta dem som helt naturlige. Mange motsatte seg Røykeloven da den kom, men det er vel ikke mange som er mot den i dag.

Hvis man mener at en regulering bør fjernes, så er man for at markedet, og dermed de som har penger, får mer makt på området. Hvis man er mot å innføre en regulering fordi det begrenser friheten, er det «bare en politisk mening som avviser rettighetene den foreslåtte loven er ment å beskytte», forklarer Chang.

Selv om noen vil hevde denne kritikken er for enkel, klarer Chang å destillere essensen av en utvikling vi har sett de siste tiårene: Det effektive frie markedet brukes som skalkeskjul for en politikk som gjør de rike rikere.

I opptakten til finanskrisen i 2008 ble for eksempel finanssektoren deregulert i det frie markedets navn (blant annet gjennom opphevingen av Glass-Steagall Act i USA). Men det er en misforståelse at finansmarkedene var uregulerte, slik det for eksempel står i SVs prinsipprogram. «Du kan ikke bare dukke opp på New York-børsen med en sekk aksjer og selge dem», som Chang påpeker. Her er det strenge noteringskrav og revisjonsstandarder for selskaper, og handelen utføres av meklere.

Om det var fri konkurranse som gjaldt på finansmarkedet, hvorfor pøste den amerikanske staten inn 700 milliarder dollar for å redde sektoren under finanskrisen, heller enn å la foretakene – som åpenbart hadde strøket på markedsprøven – gå dukken? Chang siterer daværende president Bush, som hevdet redningspakkene var «basert på overbevisningen om at regjeringen bare bør gripe inn på markedsplassen når det er nødvendig» og derfor i tråd med prinsippet om næringsfrihet.

Selv de største statlige inngrep blir altså kamuflert som trivielle markedsoperasjoner. Ideen om det frie markedet brukes retorisk for å skape økt spillerom for private økonomiske interesser. I virkeligheten er staten alltid involvert i større eller mindre grad.

Finanskrisen burde vært spikeren i kisten for frimarkedsideologien. Men myten om det frie markedet har fått leve videre og bidratt til både Brexit og Trump, gjennom EUs markedsliberalisme og det globale frihandelsregimet. (Økonomer har med sitt naive syn på markedet en del av skylden, men det er en lang historie).

Når vi derimot innser at det frie markedet er en myte, ser vi at det utelukkende er et politisk og demokratisk spørsmål hvilke områder av økonomien vi vil overlate til markedet. Når vi vet at det kapitalistiske systemet er sterkt avhengig av staten, gir det oss større rom til å utforme økonomisk politikk.

Chang viser flere eksempler på vellykket statlig økonomisk politikk. For eksempel var veksten i «mirakeløkonomiene» i Øst-Asia basert på en aktiv statlig næringspolitikk. Vi, industrilandene i Nord, ble også rike ved hjelp av statlig styring, med store statlige bedrifter i nøkkelsektorer i økonomien og en sterk velferdsstat, samt handelsproteksjonisme. Riktignok kan staten feile, men det gjør da vitterlig markedet også.

«Kapitalismen er det verste økonomiske systemet, bortsett fra alle de andre», skriver Chang. Det er frimarkedskapitalismen han vil til livs. Men det finnes mange andre måter å organisere en kapitalistisk økonomi på. Det er på tide å gjenvinne rommet for demokratisk styring av økonomien – der økonomien står i samfunnets tjeneste, og ikke motsatt. «Det vi trenger, er intet mindre enn en helt ny visjon for hvordan vi skal organisere økonomien og samfunnet».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook