Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Det innvandringsdebatten ikke handler om

HELGEKOMMENTAREN: Vil vi ha økt barnefattigdom i Norge? Det er opp til oss.

Kommentar

BARNEFATTIGDOM er et trist ord. I norsk sammenheng høres det også ut som et gammel ord. Nesten på linje med spebarnsdødelighet. Et tilbakelagt stadium i velstandsutviklingen. Men der tok vi feil. Mens barnefamilier flest har opplevd økonomisk opptur de siste tiårene, har stadig flere barn havnet under fattigdomsgrensen.

Dette henger faktisk sammen, rent matematisk, siden fattigdomsgrensen er relativ, i EU satt til 60 prosent av medianinntekten. Får vi flere rike, får vi også flere fattige i statistikken, selv uten inntektsfall. Nå har faktisk kjøpekraften i lavinntektsgruppen sunket de siste årene, men hvor stor er gruppen, og hvem består den av?

NYE TALL FRA SSB viser at 98 000 under 18 år lever i familier med "vedvarende lavinntekt" (dvs. hadde en husholdningsinntekt på mindre enn 443 000 etter skatt i perioden 2013-15). Det utgjør 10 prosent av norske barn. I 2000 var tallet 4 prosent. Økningen skyldes nesten ene og alene innvandring. Antall fattige innvandrerbarn er doblet på ti år - fra 26000 til 52000. 5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier. Blant innvandrerbarn er tallet 38 prosent. Men alt avhenger av opphavsland.

FÅ BARN MED BAKGRUNN fra Bosnia eller Filippinene er fattige. Verre er det om foreldrene kommer fra Irak, Syria eller Somalia. Mange av dem er flyktninger, mange har lite eller ingen utdanning. Somalierne peker seg ekstra ut med store barnekull og lav forsørgerevne. En somalisk familie består i snitt av 5,7 personer, og bare én av dem jobber, i snitt. 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er sysselsatte. Familieøkonomien blir deretter: Fire av fem somaliske barn er fattige.

Økt botid bidrar lite til inntektsøkning i denne gruppen. Barnefattigdommen kan reduseres med økt målrettet barnetrygd, men vil samtidig svekke foreldres incentiv til å jobbe (slik kontantstøtten fungerer nå). Mange innvandrerbarn vil ta utdanning og få bedre levekår enn foreldrene, men uansett sosial mobilitet, vil integreringsutfordringene bestå med vedvarende innvandring av folk uten kompetanse og språkkunnskaper. Den raskest økende ikke-vestlige innvandringsgruppen er nettopp somalierne, som forlengst har passert pakistanerne i antall. For ti år siden var de 14698. Nå er de 41463. Det forklarer alene mye av økningen i barnefattigdom. Og SSBs "nye" tall dekker bare de som kom før 2013, to år før flyktningstrømmen. Det betyr at antall fattige barn i Norge i dag trolig ligger rundt 110 000, eller mer.

ØKT BARNEFATTIGDOM er en forutsigelig konsekvens av innvandring fra fattige land. Men når hørte du en politiker eller kommentator ta opp dilemmaet? De som er mest mot ulikhet, er mest for innvandring. SV-leder Audun Lysbakken mente Sverige var et «lys i Europa» med sin asylpolitikk.

Innvandringsdebatten i Norge handler underlig nok om alt annet enn hvor mange og hva slags innvandrere vi skal ta imot. Brochmann-utvalget hadde som mandat å utrede mulighetene for integrering, gitt «høy innvandring». Erna Solberg sier at hovedårsaken til barnefattigdom er høy innvandring, men det høres ut som en utenforliggende kraft utenfor statsministerens kontroll. Og på «Debatten» på NRK1 presenterer SSB tre scenarier for framtidig innvandring som om det var værprognoser.

Vi hører nesten aldri at dette er noe vi bestemmer selv! Størrelsen og typen av innvandring er faktisk et politisk valg. Det handler om grensekontroll, signaleffekter, terskler for asylinnvilgelse, regler for familiegjenforening, osv. Sverige gikk fra åpne hjerter til stengte grenser over natten. Vi strammet også inn, men likevel ble det registrert 26400 nye landsmenn i fjor, over 90 prosent fra den gruppen SSB kaller «Afrika, Asia, etc.» Dette var på Sylvis vakt. Hun som er så kjempestreng.

SÅ BRA!, VIL NOEN SI. Ingen «fattige» mangler mat, klær og hus. Bør vi ikke applaudere at barn av utsatte og forfulgte kan komme hit, eller bli født her, og få en bedre framtid? Javisst. NAV er bedre enn krig og nød. Men Norge er også et avansert, ressurssterkt samfunn med høye krav til deltakelse. Sjansen for å falle permanent utenfor er stor, ulikheten selv kan nære bitre offernarrativer, og i verste fall fall bidra til radikalisering. Terrorforskeren Thomas Hegghammer er pessimistisk, og peker på risikoen ved stadig flere unge muslimer med dårlig økonomi. De to IS-søstrene i Åsne Seierstads bok, kom fra en somalisk lavinntektsfamilie, der moren i tillegg fryktet at døtrene ville bli for «norske».

Hvordan møter man slikt? Integrerings- og fattigdomstiltak har det til felles at de er dyre, vi vet ikke helt vet om de virker, og de kommer på toppen av en allerede enorm regning. I følge Finansavisen gir en gjennomsnittlig somalier opphav til "statsfinansielle svekkelser" på 11 millioner kroner i perioden 2015-2100. Dette er penger som kun vært brukt på å styrke FNs underbudsjetterte flyktningprogram. Eller finansiere mottak av flyktninger i trygge mellomkostland (nei, ikke nærområdene), slik den svenske innvandringsdebattanten Tino Sanandaji foreslår i boken "Massutmaning". Problemet er bare at slike vurderinger - som handler om allokering av ressurser, eller vilkår for en effektiv humanisme - ikke er like engasjerende som moraldebatter om statsråders smykkevaner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook