- Det rare kan være så fint!

Marte er månedens poet på Diktkammeret.

(Dagbladet.no): Marte Wolden (43) kommer fra Trondheim. Hun er kreftsykepleier og jobber til daglig med fagutvikling og kvalitetssikring på kreftavdeling.

Hun er også representert med to dikt i maifinalen på Diktkammeret: «m og jeg etter lunsh» og «margrete».

Sistnevnte gikk helt til topps og sikret Wolden utmerkelsen månedens poet.

Sjølkritisk

- Jeg er veldig overveldet - og egentlig ganske forundret - over å være representert med to tekster blant månedens utvalgte. Forhåpentligvis kan det virke forløsende i en skriveprosess som har gått noe trått de siste månedene. Begge diktene har på mange måter oppstått som "svar" på oppgaver jeg har gitt meg sjøl for å komme over en delvis lammende sjølkritikk. For jeg er kritisk til egne tekster, og det synes jeg også at en skal være, forteller Wolden til Dagbladet.no.

Diktet «margrete» imponerte juryen med sin tilbakeholdenhet i forhold til omstendighetene rundt stemninga som formidles. Wolden forklarer uten å oppklare:


- «margrete»-diktet tror jeg ikke jeg skal si så mye om. Kanskje er jeg ute etter å se på hvilken spenning som oppstår i en tekst der raus og til dels konkret informasjon settes opp mot at mye av selve historien holdes tilbake. Jeg er knepen og tydelig på samme tid, håper jeg.

En plass for det rare

Marte Wolden forteller at det nesten alltid er mennesker som inspirerer henne. Mennesker av alle slag.

- Det kan være konkrete fortellinger fra et liv eller bilder som oppstår ut fra ei enkelt linje i en samtale eller et utsagn. Det er alltid noe eller noen som inspirerer, sier poeten, og fortsetter:

- Jeg synes det er spennende å ta tak i bruddstykker av opplevd liv og gi det en ny form, en ny sjanse på en måte, hvis det går an å si det slik? Litteraturen er et sted for nettopp dette, tenker jeg, å vise mulige retninger eller nye retninger i måten vi ser og opplever situasjoner på. Det er et veldig spennende område å arbeide i. Jeg er ikke så opptatt av at alt skal kunne forståes i en sammenheng, jeg tenker at poesien kan være en plass for mye av dette som vi nettopp ikke forstår i livet, det uhåndterlige eller det rare.

- Hvorfor det rare?

- Det rare kan være så fint! Det slo meg nylig at når ungene synes at noe er rart, gir de uttrykk for det med en slags begeistret undring: «Så rart!» Et sted på veien til voksenlivet blir dette erstattet med misnøye eller utilfredshet: «Uff, så rart...». Kanskje kan poesien bidra til at vi kan fortsatt la oss begeistre? Det håper jeg, sier Wolden.

Nytte av tilbakemeldinger

Månedens poet for mai forteller at hun har vært til og fra Diktkammeret i mange år.

- Diktkammeret er et merkelig og veldig fint skrivested på samme tid, men av og til har jeg behov for avstand. Det skjer når siden mer blir et sted for meningsytringer av ymse slag framfor et sted for fokusert lesing og skriving. Men dette vil vel alltid gå i bølger, og når diktkammeret fungerer på sitt beste er det både veldig nyttig og inspirerende slik jeg opplever det. Jeg har hatt stor nytte av tilbakemeldinger fra både diktlærere og andre deltakere på diktkammeret og håper stedet kan fortsette i samme drakt som i dag i lang tid framover. 

Wolden trekker også fram muligheten til å nå ut til lesere som noe positivt.

- Jeg kan innimellom bli temmelig opprørt over hva som finnes i bokhandlerhyllene i forhold til hva som kunne ha vært å finne der! Jeg savner et større rom for lyrikk og prosalyrikk i kultursamfunnet. Jeg tror helt oppriktig at folk ønsker å lese mer enn bare kjendisbiografier eller såkalte lettleste romaner som det av og til flommer over av i bokhyllene. Hvordan kan folk vite at de ikke liker eller forstår lyrikk når de ikke blir presentert for lyrikk? spør Marte Wolden.


Vi ønsker månedens poet lykke til videre, og håper som henne at lyrikken får den plassen den fortjener i kultursamfunnet.

Juryens begrunnelse

Mai måned bød på en rekke virkelig gode dikt og det var nok en gang vanskelig å fatte en avgjørelse om hvilket av dem som skulle bli det utvalgte. Valget falt på et lengre prosaisk dikt ved navn «margrete», skrevet av Marte Wolden.


Diktet er skrevet i et enkelt språk, og det kan høres ut som om det er et barn som snakker. Likevel hviler det noe gåtefullt og foruroligende over diktet, dette er markert med en svart låst kasse i første strofe og et glattbarbert hode i det siste.


Spørsmålene - hvem er det som snakker, hvem er Margrete, er det hun selv som snakker, hvorfor fortelles det om Margrete - melder seg. Et sted i diktet sies det «margretes munn er min», et annet sted «m for margrete, min og munn».

Tankene kan gå til en kreftsyk, en institusjon, en identitetskrise. For å være helt ærlig forstår jeg ikke dette diktet, men føler det på kroppen. Jeg tiltrekkes av den konsekvente og gjennomførte språkføringen, margrete trenger strengt tatt ikke engang være en person. For uansett hvem eller hva margrete representerer, sier teksten noe om kjærlighet og frykt, om ømhet og sårbarhet.

Hva mer kan man ønske seg av et dikt?

Endre Ruset, diklærer på Diktkammeret.

I juryen sitter også Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia og Birgitte Mandelid.