TVANGSSOSIALISERING: Det virker på meg som om de helt sikkert gode, snille, og velmenende menneskene som står bak sosialiseringen av skolen ikke helt har oversikten over variasjonen blant mennesker. Det er ikke alle som har et desperat behov for å ha mennesker rundt seg hele tida, skriver psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren.
TVANGSSOSIALISERING: Det virker på meg som om de helt sikkert gode, snille, og velmenende menneskene som står bak sosialiseringen av skolen ikke helt har oversikten over variasjonen blant mennesker. Det er ikke alle som har et desperat behov for å ha mennesker rundt seg hele tida, skriver psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren.Vis mer

Det sosiale tyranni

Det er ikke bare karakterpresset som gir unge mennesker angst. Det er også presset om å være sosial.

Meninger

Generasjon prestasjon er stresset, meldes det. Det vil si; det meldes ikke unisont – dagens ungdom er sunnere og prektigere enn på lenge, og det går stort sett bra med dem, melder andre. Prøvepresset er en stor belastning på skoleelevene, og det er karakterjaget for å komme inn på de mest populære studiene også.

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

Det som får meg til å stusse over disse meldingene, er at det er ikke dette jeg opplever at elever får stressreaksjoner av. Det nærmeste jeg har kommet problemer med akademiske krav, er noen få som har tilfeller med eksamensangst. Men det som har vært gjengangeren hos meg som terapeut, er noe jeg aldri har sett omtalt i avisene.

Det er det sosiale presset om presentasjoner og gruppearbeid.

Da jeg gikk på folkeskolen, var gruppearbeid og presentasjoner noe vi gjorde for å få trening i det. Det var heldigvis, såvidt jeg husker, ennå ikke anerkjent at man lærte bedre gjennom gruppearbeid. Når vi hadde fremføringer, var hensikten at vi skulle lære å fremføre. Og heldigvis – det var ikke noe vi ble utsatt for ofte. For ordens skyld: Jeg har aldri hatt problemer verken med gruppearbeid eller presentasjoner. Jeg har bare sett veldig mange som har det.

I våre dager, derimot, er det åpenbart bestemt at «det sosiale» er det viktigste i livet. Læring er en sosial aktivitet, læring skjer best i sosiale relasjoner, elever skal samarbeide om det meste, to og to eller i grupper. Og de skal presentere det de har gjort for klassen. Hva er konsekvensene av dette?

Det skoleelever – eller oftere, forhenværende skoleelever, har kommet til meg for, er stressreaksjonene de får når de skal være sosiale. De slutter på skolen, eller mistrives i det minste intenst, fordi de må jobbe i grupper eller presentere hele tida. Dette har pågått en stund, åpenbart, for de som har kommet til meg for å bli kuriert for sosial angst, fordi de vil tilbake til skolen, har av og til passert tredve.

Nå har jeg jobbet ganske mye med å hjelpe bedrifter å velge ut hvem de vil ansette. I sånne sammenhenger gjøres det alltid en jobbanalyse for å finne ut hvilke krav som stilles til den som skal ansettes. «Det sosiale» spiller alltid langt mindre rolle enn man får inntrykk av på skolen, unntatt når det skal ansettes selgere eller andre som arbeider direkte med relasjoner. I de aller fleste stillinger trenger du ikke høyere sosial begavelse enn det som skal til for at du skjønner hva folk sier til deg, og at du kan snakke så folk forstår deg. Jeg har av og til kurert flinke folk som ikke når lenger fordi de ikke tør fortelle hva de har gjort til mer enn én ad gangen (da blir det vanskelig å presentere månedsrapporter), og viktige direktører som får munnsperre når de må argumentere mot enda viktigere direktører. Ingenting av dette har så mye med «det sosiale» å gjøre som det å overvinne sin egen frykt.

Og dét lærer du ikke av å bli tvunget til å stå foran klassen og, i panikk, holde en elendig presentasjon. Det du lærer av det, er at å bli redd for å holde presentasjoner. Læreren mener det godt, for hun har lært at eksponering er en god kur mot presentasjonsangst. Og joda, det er det, dersom du blir veiledet av noen som vet hva eksponering er og har lært hvordan man gjør det. Det vet ikke jeg om noen lærere som har.

Dengang undervisning i skolen stort sett var klasseromsundervisning, var det mulig å holde ting hemmelig mellom deg og læreren. F.eks. Hva du var flink til (de som får seksere, mobbes), og hva du ikke var flink til (de som får toere og nedover, mobbes). Noen få runder med gruppearbeid, så vet hele klassen det, hvis du ikke har bedre sosiale gaver enn de fleste. Verken å skjule hvor dum man er eller hvor flink man er er spesielt lett.

De flinke elevene som sliter seg ut i skolen, kan fortelle sitt om gruppearbeid. Dvs. hvordan de gjorde hele arbeidet som gruppa skulle ha gjort. Det er noe med samvittighet. Og det å ha for mye av det. Dette burde jo læreren ha sett og gjort noe med, men jeg har ikke inntrykk av at lærerne lærer hvordan man gjør sånt – det krever lederkompetanse på relativt høyt nivå.

Det virker på meg som om de helt sikkert gode, snille, og velmenende menneskene som står bak sosialiseringen av skolen ikke helt har oversikten over variasjonen blant mennesker. Det er ikke alle som har et desperat behov for å ha mennesker rundt seg hele tida. Det er helt normalt å synes det er greit å klare seg med en eller to nære venner og ellers forbli usett og uhørt. Det er - fascinerende nok - også helt normalt å bli vettskremt av tanken på å presentere noe for andre. Men nå er det også blitt et problem, fordi skolen krever det hele tiden, uten at lærerne har fått verktøy for å håndtere de som ikke takler det.

Mennesker er forskjellige. De er ofte forskjellige på svært overraskende måter. Noe av det problematiske, er at hvordan forskjellene er overraskende, avhenger av hvordan man selv er. Det krever ganske stor relasjonskompetanse å vite at de fleste av oss oppsøker og trives best blant mennesker som er nokså like oss selv, og å vite at mennesker en tendens til å oppleve de som er forskjellige fra seg selv, som uvanlige på uheldige måter. Dette er ikke relasjonskompetanse vi er født med. Vi må faktisk lære oss det av mennesker som har studert det.

Hvorfor leser vi ikke i innlegg i avisene fra elever som ikke takler det sosiale kravet? Jo, fordi det å meddele seg i mediene er sosialt, vel.

Jeg begynner å helle mer og mer mot at det ikke er elevene som først og fremst trenger relasjonskompetanse, men de som lager læreplanene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook