Å LESE PÅ TO SPRÅK: Jon Rognlien jobber både som bokanmelder i Dagbladet og oversetter. Her er hans betraktninger om å lese ei bok på to ulike språk. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX
Å LESE PÅ TO SPRÅK: Jon Rognlien jobber både som bokanmelder i Dagbladet og oversetter. Her er hans betraktninger om å lese ei bok på to ulike språk. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIXVis mer

Det store mysteriet med oversettelser

Å lese ei bok på nytt, på et annet språk.

Kommentar

Å lese ei bok på nytt, på et annet språk enn det du leste den på først, er rart.

Det opplevde jeg igjen denne uka, da jeg leste Elena Ferrantes «Svikne dagar» på norsk. Som italiens-oversetter er det alltid gøy å se hva andre har fått til, eller ikke. Når du har lest noe før, kjenner du deg igjen, samtidig som du er et helt nytt sted. Du vet ikke om de handlingene og de tankene i teksten som grep deg første gangen, kommer like godt fram i det andre språket. Det er umulig å fastslå sånt. Meningsinnholdet har allerede truffet deg før og satt spor. At opplevelsen nå ikke er den samme som forrige gang, er opplagt. Det ville den jo heller ikke vært om du hadde lest boka om igjen på samme språk. Eller på et tredje språk.

Anmeldere klager ofte over oversettelser av bøker nettopp når de har lest boka før, på et annet språk, gjerne originalspråket (men av og til også fordi de leste den på ... engelsk eller svensk). Anmelderen kjenner ikke igjen stemmen i boka og mener derfor at oversetteren ikke har fått det til. Det var jo ikke slik teksten var! Den hadde et annet driv, en annen musikalitet, andre smaker og lukter. Det så ikke sånn ut i leiligheten de bodde i, hovedpersonen var høyere, lysere i huden, lettere på foten.

Anmelderen leter febrilsk etter noe å henge disse inntrykkene på, noen knagger som beviser at det er gjort feil. Og knagger finner man alltid, når man leter.

Det er uhyggelig mange knagger i en tekst. Uhyggelig mange valg som er tatt. Små og store valg som kan være underlige ved nærmere ettersyn. Hva betyr «svikne dagar»?

Noen bøker lever i mange oversettelser. Hyperklassikere som Dantes komedie, Goethes Faust og Shakespeares Hamlet kommer i stadig nye utgaver. Dante er for eksempel kommet i to ulike umsetjingar til nynorsk, iallfall fire til dansk og hele tolv til svensk. På fransk finnes det iallfall 30 «Divine Comédie».

Det kan være tilfeldig hvilken av disse du begynner med, om du da ikke går rett på originalen. Virkningen av den neste versjonen du møter, er uforutsigelig.

Kanskje den er «bedre» fordi du nå skjønner noe du ikke skjønte forrige gang? På den annen side, kanskje du ville skjønt dette også dersom du hadde lest den samme boka om igjen? Eller kanskje den nyere er «dårligere» fordi den er mer korrekt og har fjernet noen av de poetiske frihetene den forrige oversetteren tok seg, formuleringer du elsket og gjerne har sitert i lyriske stunder?

Det er også fullt mulig at boka vi elsker kan vise seg som en skuffelse når vi leser den i original etter først å ha lest oversettelsen. Det er håpløst å finne ut om dette skyldes oversettelsen eller oss selv.

Dette er det store mysteriet med oversettelser. De er både den samme boka og en helt annen bok. De er både forfatterens tekst og et helt annet menneskes språkføring. Teksten er noe helt fremmed og noe helt hjemlig. Av og til peker ordene på at de er oversatt, og en slik opplevelse kan like gjerne gi oss glede som avsky. Litteraturens mysterier blir bare dypere av det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook