Det ulmer

Kjære Jens,

Håper du har hatt en skikkelig ferie - har fått tid for deg selv, borte fra tummelen, mediekjøret og rådgiverne, slik at tankene kunne fly friere for så å samles til et nytt overblikk. Her er et bilde jeg dannet meg etter min ferie:

Det ulmer.

Det ulmer fordi ganske mange uroes over hvor landet er på vei og hvem som driver det dit - uroes over om regjeringen mobiliserer nok motvekt, tar nok tak og gir retning - og hjelper folk til å få oversikt over hverdagen.

Gjennomgående har folk hatt høy tillit til norske politikere. Men tilliten er svakere nå enn den var på 80- og 90-tallet. Og Norge - tross eventyrlig sysselsetting, positiv inntektsutvikling, stor skattevilje og god sommer - er på bunnen av de nordiske land i tillit til politikerne.

Situasjonen ute er verre. Det holder å nevne Sarkozy i Frankrike og Brown i England. For ikke å nevne Bush og USA: Hele 81% - fire av fem - sier landet er på feil vei («on the wrong track»), det høyeste tall i målingenes historie. Verre ute, altså, men Norge går ikke fri.

Når det ulmer, er det ikke på grunn av en enkelt sak eller en enkelt beslutning - det er fordi flere saker faller ut i samme retning, fra økningen av lederlønner i staten til køer på sykehus og bonuser for meglere. Og la meg understreke ordet «beslutning» - det er ikke stormvær eller naturkatastrofer vi snakker om: Det er saker som med andre holdninger og vedtak kunne fått andre utfall. Mange avgjøres andre steder enn i regjeringen.

Mer enn noen annen etter Gro, er du berømmet som en politiker som insisterer på å se tingene i sammenheng. Gros spissformulering var: «Alt henger sammen med alt». Det er ikke bare naturen som er én, der virkninger forplanter seg gjennom mange ledd. Det samme gjelder i politikken: Tiltak og vedtak som hver for seg er fornuftig på ett felt, kan gjennom indirekte virkninger skade gjøre på andre. Som opposisjonspolitiker har du aldri leflet, fordi du har visst at dine egne ord kan bli dine verste fiender - en lettsindig bemerkning i opposisjon kan bli en kronisk plage i posisjon. Som handlingsregelens far fremholder du også uavbrutt at vi kan ikke bruke oljepengene til en gigantisk hjemme-alene-fest.

Når det likevel ulmer, er det ikke fordi folk ikke forstår. Det er som om vanlige folk ser noe annet enn folk i toppetasjene. Det blir som på en skjerm der det projiseres to bilder av Norge på en gang. Da ulmer det fordi så mange føler at de i toppetasjene ikke ser et samme som dem. Det skurrer mellom de ulike forståelsene av hvor samfunnet er på vei og hvor bør beveges.

Et gram eksempel er verd et tonn teori. Så la meg ta et aktuelt eksempel.

Torsdag fikk vi vite at det nå bak lukkede dører arbeides med et nytt navn på selskapet som ble dannet ved fusjonen StatoilHydro.

Før jeg går videre, la meg bare minne om at jeg er hovedaksjonæren i Hydro og majoritetsaksjonæren i det andre. Det vil si: jeg og alle de andre brave borgere av dette landet. Vi eier over 40% av aksjene i Hydro og over 60% i det fusjonerte StatoilHydro. Vi kan faktisk bestemme. Regjeringen er vårt organ for å utøve den makten vi borgere har som aksjonærer. Og vi er ikke likegyldige.

Argumentene som fremføres for en navneendring er disse:

1. Det ble avtalt ved fusjonen mellom direktørene Eivind Reiten og Helge Lund - nå må avtalen gjennomføres.

2. Det sies også at navnet må være «spiselig for Hydroansatte» og vise likevekt mellom fusjonspartnerne. «Vi må frigjøre oss fra både Statoil og Hydro både når det gjelder navn, logo og symboler,» sier representanten for tidligere Hydroansatte, Ragnar Fritsvold. På spørsmål om hvorfor, sier han «Jeg har prøvd å forklare det til mange. Det har noe med egen identitet, egen kultur og egen stolthet i forhold til det man representerer. »

3. Informasjonsdirektør Ola Morten Aanestad i StatoilHydro sier at det nye navnet skal «symbolisere selskapets forretningsstrategi, verdigrunnlag og visjon».

Stoltenberg på omvisning på StatoilHydro-stand i Trondheim i 2007. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX Vis mer

La oss ta argumentene etter tur.

1. Direktør Eivind Reiten innehar trolig norgesrekorden i elendig omdømmeforvaltning. Fjorårets opsjonsfest i Hydro gjorde at hans styreleder ble satt på porten og han selv ble tvunget til å avstå flere millioner. For et par uker siden, 15. juli, skrev Aftenposten «Analytikerne fikk hakeslepp da Hydro kom med et svært negativt resultatvarsel i går» - så det blir altså ikke gull av alt det opsjons-Reiten tar i. Og Helge Lund har ansvaret for overskridelser ved utbyggigen av Melkøya som til nå er på 20 milliarder! Mer enn tre Mong, for dem som husker Mongstadskandalen. Men Statoil/Hydro bruker masse tid på hva barnet skal hete som burde vært brukt på hva barnet skal være. Og la meg minne om dette: Selskaper som Hydro og Statoil har ikke først og fremst hatt selskapsproblemer, men lederproblemer. Det er nok å nevne at ingen av de ordinære direktørene i Statoil hittil har trukket seg tilbake - de har måttet gå (etter skandalene Mongstad, Åsgård og Iran). Vi måtte betale fallskjermene for dem. Og altså nå Melkøya. Når jeg nevner det er det fordi ingen av dem viste seg å være uunnværlige - det er flere der de kommer fra. Og en bedriftsavtale er en avtale bare så lenge man ikke avtaler noe annet.

2. Når Fritsvold sier «Vi må frigjøre oss fra både Statoil og Hydro», kan man først spørre hvem dette «Vi» er - det er i alle fall ikke oss eiere og borgere. Men selv om han prøver å forklare det med «identitet og sånn», så er navnet på selskapet også et navn for oss eiere. Og meg bekjent førte det ikke til krav om krisepsykiatri da tidligere Hydroansatte fikk identiteten «Yara» etter utskillelsen av Hydros gjødselsproduksjon.

3. Som symbol på forretningsstrategi, verdigrunnlag og visjon er Statoil mer enn godt nok for oss eiere. Navneendringer som Mesta eller Yara er viktige for reklamefolk som betales for å finne på dem. Vi andre vil si at navnet skjemmer ingen hvis det ikke skjemmes ut og lederne gjør det de er satt til - for eksempel ikke påfører oss en ekstra Melkøyaregning for 20 milliarder eller gir oss andre hakeslepp.

Hvorfor terper jeg på dette? Fordi alt henger sammen med alt. Vi fikk for eksempel beskjed om at forskningen måtte ta et hvileskjær så lenge full barnehagedekning var jobb nummer 1. Det ble motstrebende godtatt. Det ulmer fordi:

I vår kom en tilleggsbevilgning til forskning på 200 millioner. Vi er fortalt at endringen av navnet Statoil vil koste i størrelsesorden fire milliarder. I tillegg kommer årene det vil ta å innarbeide et nytt navn. Forskningsrådets hele budsjett i år er på om lag fem og en halv milliard…

Overskridelsen på Melkøya er altså 20 milliarder og stigende. Norges totale FoU-innsats er på 19.

Rekrutteringen til forskning er problematisk - men regjeringens melding om forskerrekruttering er utsatt. I årets statsbudsjett kom det 350 nye stipendiatstillinger. Bevilgningen er 112 millioner. Ved fusjonen mellom Hydro og Statoil ble det gitt rom for 1600 gullpensjoner som ifølge Aftenposten kunne medføre økte årlige pensjonsutgifter på 560 millioner.

Derfor: Det foreslåtte navneskiftet er et symptom på noe mye større - og det henger ikke sammen bare med forskning. Det hegner sammen med alt - og det ser folk.

Fremfor alt henger det sammen med hva landet skal være og hvem som skal styre. Og da har Regjeringen og statsministeren en oppgave: Å fortelle dem som nå driver på med navneleken at dette vil folk ikke forstå - enten de er forskere eller korridorpasienter. At når ledelsen i StatoilHydro driver med dette er det ikke et tegn på at man mangler et navn - det er et tegn på at man mangler skjønn. Og at selskapene ikke har for få, men for mange informasjonsdirektører. Du kan fortelle dem at de som driver med omdømme, også må ha et minstemål av forståelse for de sammenhenger folk ser. Hvis Helge Lund ikke skjønner dette, kan du minne om Melkøya og spørre om han vet hvor hattehylla er. Det er flere der han kommer fra.

Vi andre venter å blitt tatt på alvor og at det blir tatt grep av dem som er satt til å ivareta vår felles arv. Nettopp fordi alt henger sammen med alt.