Det unnvikende oppgjøret

Når vil Pål Steigan og resten av AKPs lederskap på 1970-tallet ta politisk og moralsk ansvar for folkemordet i Kambodsja?

  • Dagens innlegg:

    - Dra til Kambodsja

  • Pål Steigan slår tilbake mot folkemord-anklager

    KAMBODSJA ER igjen i nyhetsbildet. 6. juni kom meldingen om at det blir et rettsoppgjør med restene av Røde Khmer (RK). Nå blir det en lokal prosess med FN som garantist for internasjonale rettsstandarder. Det er det beste av to verdener. Lærdommen fra Serbia er at rettsoppgjør etter massedrap bør skje der overgrepene fant sted for å få en best mulig læringseffekt.

    Folkemord var det 20. århundrets svøpe. Lite tyder på at det 21. blir annerledes. Akkurat nå drepes titusener uskyldige i Nord-Kongo. Verden synes å ha lært uendelig lite av massemyrderiene i Rwanda i 1994.

    Mønsteret er klart: Systematiske forsøk på å tilintetgjøre hele grupper av mennesker på ideologisk, etnisk eller religiøst grunnlag ser ikke ut til å ta noen ende. Den amerikanske statsviteren R.J. Rummel beregner at mellom 1900 og 1987 er mer enn 38 millioner mennesker tatt av dage av regjeringer på grunn av gruppekjennetegn.

    Norges rolle i dette bilde kan synes fjern. Men også vi har skyldnere. For lenge har det ligget en verkebyll i norsk politikk: Partiet AKP (ml) og til dels folk i RV har aldri konfrontert seg ærlig med sin fortid. (En god del heller ikke med sin nåtid). De var medløpere. Overfor forbryterske regimer har de forholdt seg skjønnmalende og unnfallende. Disse kretser skylder den norske offentlighet og seg selv en virkelighetsbearbeiding. Nå gir rettssaken i Pnohm Penh en god anledning.

    MELLOM POL POT og AKP (ml) foreligger et ubehagelig slektskap. Poenget med å reise en debatt om AKP (ml)s historie nå er ikke bare ønsket om å forstå en hel mentalitet. Like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilasjonssammenbrudd - tankegangen som gjør dem mulig.

    Røde Khmers massedrap på eget folk i Kambodsja fra april 1975 til januar 1979 førte til at 1, 7 millioner mistet livet, enten hakket i stykker med kjøttøkser, ofte foran sin familie, sultet eller arbeidet i hjel, eller ofrene døde som følge av RKs jordbrukspolitikk. Av Kambodsjas under 8 millioner mennesker døde en tredjedel. Redselsregimet i Pnohm Penh sto for et av de verste autogenocid historien kjenner.

    «Klassekampen» kjørte i vinter en serie artikler fra tidligere ml'ere i anledning AKP (ml)s 30-årsjubileum. Resultatet var så ymse. Her var lite vilje til å gå til grunnelementene. Mest stolthet over ungdommens aktivisme, den gang historiens kraftlinjer glødet i Albania.

    De gamle ml'erne har lagt seg til hvile i en autistisk selvoppfatning som får moralske vurderinger av deres totalitære lefleri til å fremtre som urettmessige straffeekspedisjoner fra moralistiske bedrevitere. Det er en fantastisk situasjon, betegnende for en åndelig slapphet fra denne generasjonen som nå bør eksponeres i sin fulle bredde.

    Så får vi ta høyresidens totalitære fristelser neste gang. Der er like mye grøderik mark.

    Ingen ønsker heksejakt eller gapestokk. Eller ritualistiske «sjølkritikk»-seanser. Ingen ønsker å etterape AKPs egne metoder. Bare litt mer moralsk mot i fortidsbearbeidingen. Større skarphet i forståelsen av hva som hendte. Og ærligere vilje til utvetydig å ta avstand fra den radikale chic, den intellektuelle hensynsløshet som ligger under.

    HVORDAN KUNNE så mange intelligente unge mennesker hengi seg til en så kritikkløs forherligelse av de verste regimer menneskeheten har sett? Visste de ikke? Hvorfor er det ennå så mange som unnviker oppgjøret nå som vi vet?

    «Patetisk» kaller Sigurd Allern de som prøver. Han har en lang vei å gå.

    Det dreier seg om et helt «mind set»: lengselen etter de totale løsninger og den absolutte sannhet. Etter å tre i historiske krefters tjeneste. Flukt fra friheten. Den synes å være et permanent trekk ved menneskets psyke.

    POL POT døde i en ussel halmhytte i 1998. Men i alle fall vil noen av de ansvarlige for en av de nedrigste forbrytelser i etterkrigstiden nå møte sine dommere. Det dreier seg i første rekke om Ke Pauk, RKs tidligere nestkommanderende, Khieu Samphan og Nuon Chea, medlemmer av RKs øverste partisjikt, alle siktet for folkemord. I 1999 overga øverste sjef for RKs militære styrker, Chhit Choeun (alias Mok), og sikkerhetsjefen i RK, Kang Khek (alias Deuch) seg til kambodsjanske myndigheter. Deuch var ansvarlig for tortursenteret Tuol Sleng (også kalt S-21) der bare 7 av 16 000 fanger overlevde. Det er i dag folkemordmuseum.

    Disse spørsmålene retter seg ikke bare mot de som helt åpent støttet Røde Khmer og legitimiserte deres folkemord, som de norske akp'erne. Ærlighet tilsier et langt bredere målområde: Brede sirkler innen norsk venstreside, også SV, bør konfrontere seg mer omsvøpsløst med sin fortid vis à vis diktaturene: sin ambivalens overfor dissidentene i Øst-Europa under kommunismen, sin Mao-romantikk og sitt forhold til DDR og Ceasescus Romania. Rettstatstenkning var ikke SVs sterkeste side i denne perioden.

    DET FINNES en representativ personlighet i denne arven: Pål Steigan, tidligere AKP (ml)-formann. Gjennom han belyses en en hel tidsånd. I høst gikk det en kort debatt mellom Pål Steigan og undertegnede i «Klassekampen» (30.10 og 6.11). Utgangspunktet var Yaleprofessor og Kambodsja-ekspert Ben Kiernans forelesninger på UiOs seminar om folkemord og politisk massevold. Jeg har ventet med å ta opp tråden fra denne innledende debatten til vedtaket om rettstribunal forelå. Dette gjennombruddet gir saken en aktualitet som bringer de prinsipielle spørsmål opp i dagen.

    Hovedspørsmålet er: Hvilke lærdommer kan trekkes av det som skjedde i Kambodsja på 1970-tallet? Er de som støttet Pol Pot modige nok til å gå inn i grunnstrukturene i sin tenkning?

    Fra kadrenes side har det aldri vært gjennomført et skikkelig selvoppgjør, heller ikke etter historikeren Terje Tvedts viktige disseksjon fra 1989, boka «ml».

    Da annerledes i Danmark. «Weekendavisen» har foretatt et viktig tilbakeblikk, under titler som «Et falittbo gjøres opp», «Medløperi», etc. Også der stod politisk og moralsk ærlighet i fokus. 9. januar i år kom journalisten Ulrik Dahlin etter ti år som maoist i KAP med denne selverkjennelse: «Jo, jeg kunne være blevet en glimrende nazist, hvis jeg var født i Tyskland halvanden generation tidligere».

    LA OSS DERFOR først spørre om det gir det noen mening i å si at dagens ml'ere har et personlig ansvar for Røde Khmers herjinger. Faktum er at flere innen AKPs lederskap besøkte både Mao Tse Tung og Pol Pot på 1970-tallet. Vi diskuterer ikke blek teori eller skrivebordsaktører. Vi er ikke på sympsirkel på Blindern fjernt fra geværkolbenes stumpe lyd. Vi snakker om konkret deltakelse og politisk støttearbeid for perfide folkemordere.

    Den tidligere AKP-formannen besøkte Kambodsja og Pol Pot i 1978, i spissen for en delegasjon av politiske pilgrimer. Som tidligere tiders livssynsturister til Stalin kom Steigan oppglødd hjem med rapporter om Røde Khmers løfterike sosiale eksperimenter. Tron Øgrim m. fl. var klakører.

    Konklusjonen er ikke til å unngå: Pål Steigan må personlig stå til rette for det som skjedde som ingen andre, utenom andre AKP folk i tilsvarende lederverv. Ikke, naturligvis, fordi han selv var med på konkrete drap. Men i kraft av sin ideologiske og politiske støtte til overgriperne. Det gjør svar fra nettopp ham ekstra presserende.

    Folk har sviktet før i sin politiske dømmekraft. Det har hatt svært ulike konsekvenser. En purung hirdmann i NS fikk merker resten av livet for sine mistak. Alle vet hvem som var NS. Enda deres støtte til despoter ofte var mye tydeligere enn unge NS-folk under sterkt familiepress, går de norske maoistene rundt i dag uten å bli holdt ansvarlig for noe som helst. De har tvert om gått til topps i det norske samfunnet. Det gjelder også andre totalitære sekter, som KUL o.a. som hadde kadre som i dag sitter meget høyt på samfunnstigen. De må takke sin gud for at de ikke fikk makt den gangen.

    Pol Pot er tyrannen AKP (ml) hadde et kameratslig forhold til. Her er en lakmustest for dybden i oppgjøret som må komme: Har partiet noengang har krevd at Pol Pot og hans håndgangne menn skulle stilles til ansvar for sine forbrytelser mot det kambodsjanske folk? Det er ennå ikke for sent. Såvidt jeg vet, sitter Pål Steigan i dette partiets internasjonale utvalg.

    Hvordan vil AKP støtte krigsforbrytertribunalet i Phnom Penh?

    Dette er mitt første spørsmål til ham.

    I HØSTENS DEBATT uttalte Pål Steigan at han mente han selv og partiet hadde tatt et tilstrekkelig oppgjør med Pol Pot. I stedet spurte han meg om jeg hadde tatt til orde for å straffe de amerikanske krigsforbrytere som bombet landet sønder og sammen fra 1970 til 75. (Til det kunne jeg faktisk svare ja).

    Steigans strategi gir godt innblikk i hans tenkemåte. Han vil styrke sin egen sak gjennom å relativisere ansvaret for Pol Pots drap på egen befolkning. Det skal skje gjennom en ekvivalering av to forbrytelser, RKs voldsorgie med amerikanernes bombing fra 1970 til 75, som var forferderlig. Alle er enige om det. Dernest vil han vise at Pol Pot representerte et avvik fra marxistisk lære. Vi skal for oss begge punkter, andre poeng først.

    En vurdering av AKPs holdninger dengang forutsetter en bevissthet om hva partiet visste på ulike tidspunkt - og hvilke forsøk som ble gjort for å skaffe seg best mulig kunnskapsgrunnlag for støtten til Mao Tse Tungs regime og senere til Pol Pot. For moralske og politiske avveininger forutsetter ikke bare at man vet - men også at man bevisst søker å vite. Bare på den måten kan man komme fram til mest mulig informerte beslutninger. Spørsmålet blir derfor: Søkte AKPs delegasjon bevisst informasjoner om det som foregikk da delegasjonen fra Norge møtte representanter for RK i Kambodsja i 1978? Steigan besøkte Pol Pot da folkemordet var på kulminasjonspunktet. Rykter hadde gått lenge. I Norge ble det endog holdt en høring med bred tilslutning i 1978.

    Hørte eller så han intet? Ble det reist spørsmål fra den norske gruppens side om hvorfor forfølgelsene skjedde, hva hensikten med autogenocidet var? La dette være mitt andre spørsmål til Steigan.

    Det mest sannsynlige er at Steigan og hans delegasjon gikk i den klassiske Potemkin-fellen som så mange naive «fellow travellers» til Stalins regime: De var retttroende som så det de ville se og drev med ønsketenkning om resten. En tradisjonsrik øvelse.

    TRETTI ÅR etter grunnleggelsen har AKPs kadre funnet seg godt til rette i det samfunnet de engang foraktet. Ingen av dem er sendt til omskoleringsleire. Ironisk nok har ml'erne samlet seg særlig rundt posisjoner innen mediafeltet. Der skal de forvalte en ytringsfrihet som de i sin ungdom betraktet som et nytelsesmiddel for borgerskapet. I dag er forhenværende ml'ere også gode til å kreve gjennomsiktighet og åpenhet fra andre. Å se en mann som Tron Øgrim sprade rundt som en politisk bajass med sin påtatte sosiolekt, som om ingenting er hendt, fyller mange med det samme dype ubehag i dag som for 30 år siden. Og en kommissartype som Jorunn Gulbrandsen hører ikke hjemme i et politisk parti men på et presteseminar. Måtte gud bevare oss for å bli styrt av slike typer!

    Hva med litt selvransakelse? Når vil det sannhetslys som partikadrene vil rette innover maktens Norge bli dreid innover mot partiets egen historie? Når får vi en arkivåpning der? Når slipper partiet inn uhildete historikere og samfunnsforskere? La dette være mitt tredje spørsmål til Pål Steigan.

    PÅL STEIGAN skiller mellom Røde Khmers ideologi og AKP (ml)'s grunnposisjoner. Mellom dem var et «hav av forskjeller», skrev han i «Klassekampen». Hovedårsaken til Pol Pots terror ligger i et forsøk på å avskaffe - helt umarxistisk, som han sier - og «med en gang» (sic) - klassene, før det materielle grunnlag var til stede. RK er ifølge Steigan «verken marxistisk eller leninistisk». Slike forsøk på å hoppe over trinnene i den marxistiske utviklingsgang, lage revolusjon «uten et tilstrekkelig materielt fundament», vil måtte «ende med katastrofe». En treffsikker diagnose.

    Altså: Om Pol Pot hadde vært mer «marxistisk» eller «leninistisk» ville RK ha unnggått dette sivilisasjonsfallet. Dette er jo den underliggende, om enn usagte, implikasjon i Steigans resonnement. Man fristes til å spørre om Steigan har lest de siste Lenin-biografiene (f.eks. Dmitri Volkogonov og Richard Pipes) etter åpningen av arkivene. Bildet av en mer «humanistisk» Lenin og Stalin som en perversjon av den rene leninismen er ikke mulig å opprettholde. Lenin var like patologisk voldelig som Stalin, bare i mindre omfang.

    POL POT SELV så sin bevegelse i direkte forlengelse av maoismen. RK-lederen sa at Mao hadde gitt «en vei som samsvarte med de konkrete forhold og sosiale tilstander i vårt eget land». Pol Pot besøkte Kina i de tidlige stadier av kulturrevolusjonen og ble imponert. RK-dokumenter henviser hyppig til Det store spranget i 1958. Det han ville gjøre i Kambodsja var å overgå Mao, skape et umiddelbart Supersprang til en utopisk agrarkommunisme. To måneder etter tømmingen av Phnom Penh i 1975 besøkte Pol Pot Mao. Han sa at Mao var den mest briljante lærer siden Marx, Engels, Lenin og Stalin og at den kambodsjanske revolusjonen hadde «kreativt og suksessrikt tilpasset Maos tanker» (se f. eks. Kenneth M. Quinn,'Explaing the Terror', i K.D. Jackson (red.)Cambodia 1975-8: Rendezvous with Death.

    Steigan skal få store problemer med å slå ned grensepæler mellom en «sann» marxisme/maoisme og denne tragedien. Det betyr at det også vil bli meget vanskelig for ham å skille mellom AKPs samfunnssyn og Røde Khmers.

    DETTE INNTRYKKET forsterkes ved formen for den selvransakelse Steigan mener han har tatt. Det han kaller et oppgjør dreier seg blott og bart rundt en marxistisk akse, forestillingen om «det materielle fundamentet» for opphevingen av klassene. Selve prosjektet, revolusjonen, omskapingen av samfunnet ved hjelp av terror under et ettpartistyre - den som «fikk en viss klangbunn her hjemme» etter kulturrevolusjonen, som han skriver - synes bare å skulle modifiseres, ikke kritiseres fra bunnen. Han synes å mene at det er tilstrekkelig å påpeke at Pol Pots formentlige «avvik» ikke passer med «marxismen». Hans forståelse av maktens fristelser blir dermed vanvittig naiv. Derfor blir også hans konklusjoner så ufullendte og bagatelliserende.

  • Dagens innlegg:

    - Dra til Kambodsja

  • Pål Steigan slår tilbake mot folkemord-anklager

TORTUR: Veggene i Tuol Slong-fengselets folkemordmuseum er dekket med bilder av Pol Pots ofre.