VAKKERT OM LIV OG SKRIFT: Aasne Linnestå nye bok er en poetisk fortelling om en forfatters strev i livet. Foto: Aschehoug.
VAKKERT OM LIV OG SKRIFT: Aasne Linnestå nye bok er en poetisk fortelling om en forfatters strev i livet. Foto: Aschehoug.Vis mer

Dette er den beste romanen hun har skrevet

Nydelig om en forfatters sammenbrudd.

ANMELDELSE: Aasne Linnestås språksikre og utfordrende tekster har begeistret mange.

For denne anmelderen har uttrykket hennes tidvis virket lukket og maniert, men med årets bok er det annerledes.

Det er som Linnestå forlater et trangt landskap og åpner opp. Resultatet er en vakker, lyrisk roman som sjenerøst byr på seg selv.

Hybrid Boka består av forfatteren Sylvias tanker, etter at mann og barn har forlatt henne. Kanskje er de dratt for alltid, kanskje har de bare tatt en lang sommerferie.

Sylvias reflesjoner avløses av novellene hun skriver på. Også disse tekstene relaterer seg til livet hennes. En voldtekt fra år tilbake er én av hendelsene novellene forteller om.

Slik går sommeren mot høst mens Sylvia sitter i det tomme huset og skriver. Hun er splittet i opplevelsen av familiens fravær. På én side er hun lettet over å kunne skrive i fred. Hun har savnet «å stå i ro til noe brant seg fast, uten å måtte kastes ut i alt mulig annet hele tida.»

På den annen side: Hva betyr dette fraværet? Gradvis mister Sylvia en sunn virkelighetstilnærming. Lett surrealisme slår inn i fortellingen hennes som er rettet mot et du, ektemannen Mikkel.

Omkostningene
Romanen er Sylvias kjærlighetserklæring, og et forsvarsskrift - for retten til å skrive slik hun vil.

Sterkest er boka når Sylvia tenker på det smertens forsøk det er å forene skrivearbeid med familiearbeid. Hennes behov har skjøvet familien vekk, like fullt er skrivebehovet udekket.

Avstanden arbeidet hennes skaper, både til mann og barn, er sårt og presist beskrevet:

«Den yngste våknet som oftest tidlig på morgenkvisten. Han visste hvor han fant meg, men gikk aldri inn til meg der jeg satt. Han var en sensitiv sjel. Kanskje tasset han mer enn en gang forbi meg bak den halvåpne døra, full av det som rant over og som tok meg dit han ikke skulle være. Iblant er det nesten så jeg ikke husker hva han heter.»

Lengsel
Konflikten mellom hverdag og skrivegjerning er et ikke ukjent litterært motiv. Karl Ove Knausgård skildrer skrivelengselen som nesten river ham i filler i «Min Kamp». Per Petterson er inne på det samme i «Månen over porten». Linnestå er helt på høyden her.

Selv om novelleinnslagene har noe av det introverte og manierte, er også de givende lesning. Bokas mange nyanser, bevegelser og motbevegelser, gjør gjenlesning sannsynlig. Fuglemotivet, rytmen og tematikken galskap og diktning, bringer tanken inn på ikonene Sylvia Plath og Virginia Wolf.

Leve sammen
«Hagesang» er en sanselig og gjennomreflektert roman. Den utforsker spørsmålet; hvordan kan vi klare å leve sammen, tilpasse oss, uten å miste oss selv?

Boka er slett ikke bare behagelig å lese, men så er det gjerne sånn: God litteratur gjør litt vondt.