DÅRLIG:   Ketil Bjørnstad makter ikke skape en troverdig beskrivelse av legen Thomas Brenner.  Foto:  Thomas Rasmus Skaug/Dagbladet
DÅRLIG: Ketil Bjørnstad makter ikke skape en troverdig beskrivelse av legen Thomas Brenner. Foto: Thomas Rasmus Skaug/DagbladetVis mer

Dette er ikke en roman, Ketil Bjørnstad

Platt om dagens 60-åringer.

ANMELDELSE: Denne leseropplevelsen begynte så bra. En tung og tidlig morgenstund er Ketil Bjørnstad i radioen for å snakke om romanen. Ideen er god. Han vil beskrive et samfunn der de eldre lever stadig lengre, mens den oppvoksende  generasjonen venter stadig lenger før de etablerer seg.

Ofrene for disse flytende generasjonene er dagens 60-åringer som blir evige foreldre for sine uselvstendige barn, samt omsorgsarbeidere for sine seige foreldre.

Lukter vondt Dette er kjernen i romanen om legen Thomas Brenner. Han har det ikke godt, snarere trøblete. På samme tid som han kjenner en kul i brystet på sin kone, må moren flyttes på sykehjem. Dessuten er døtrene Line og Annika to uselvstendige jenter i tyveåra som stadig har sugerør ned i Brenners lommebok.

Det er ikke måte på hvor infantile og ubehjelpelige disse døtrene beskrives gjennom Brenners tanker. Verst går det utover Annika som aldri har blitt til noe, men lager smykker på pikerommet, lukter vondt og ikke minst har hun blitt så overvektig og uformelig at hun nesten framstår som frastøtende i sin fars øyne.

Overtydelig
Selv omforfatteren tidvis også tegner opp Thomas Brenners kjærlighet og ansvarsfølelse overfor døtrene, rimer ikke denne avskyen med romanens idé om den barmhjertige sekstiårsamaritanen. Beskrivelsen av forholdet til døtrene blir rett og slett ett av momententene som gjør denne romanen lite troverdig. 
Symboleffekten av at Annika skal ha blitt curlingbarnet hun selv så glitrende parodierte i Fagerborgrevyen, er et eksempel på overtydeligheten i Bjørnstads tekst:

«For nå var jo Annika en selvopptatt og unyttig kråke, uansett hvor cool hun prøvde å være. Og hun lignet etterhvert mer og mer på den granittstenen som var selve spillets forutsetning, og både Elisabeth og Thomas lot henne få spille rollen sin slik hun helst ville eller måtte»

Drøvtygging

Hovedproblemet med romanen er at den ikke er en roman.

En roman krever en egen arkitektur, den må bygges med forskjellige rom og med en struktur som er formålstjenlig for sjangeren. Dette er også kompetansekrav til norskeksamen i tiende klasse i grunnskolen. Her svikter Bjørnstad fullstendig.

Romanen fremstår som en lineær gjenfortelling der ingenting vises, alt er uttalt. For å være mer presis savner jeg også en episk og tankemessig utvikling, men Bjørnstads tematikk lanseres tidlig, og drøvtygges gjennom melodramatiske effekter som minner om italiensk opera. Det er rart å tenke på at Bjørnstad omfavnes så klamt i Europa, når han ikke makter å servere tankegods en tankeroman verdig.