TRUA PÅ I 2012: På nyåret platedebuterer Dreamon fra Oslo. - Jeg har ofra jævla mye for å holde på med dette. Skolegang, venner, kjæreste, sier han. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet
TRUA PÅ I 2012: På nyåret platedebuterer Dreamon fra Oslo. - Jeg har ofra jævla mye for å holde på med dette. Skolegang, venner, kjæreste, sier han. Foto: Siv Johanne Seglem / DagbladetVis mer

- Dette er ingen hobby

Anthony «Dreamon» Vartdal (22) er artisten Dagbladet FREDAG har trua på i 2012.

SNØEN FALT I NATT og gatene er is. I fotostudioet på Tøyen sniker kulda utenfra seg gjennom det hvitmalte betonggulvet, opp i fotsålene til Anthony Osumanu Vartdal.

Dreamon, som han kaller seg, står i bar overkropp, dekket med sort kroppsmaling fra mage til hårfeste. Da han våknet halv åtte i morges hjemme hos mamma på Manglerud tenkte han «fy faen i hælvette», men tvang seg opp likevel.

Tre og en halv time søvn, og nå er det videoinnspilling. Manager og produsent Henrik «Haagi» Haagensen var forsinket med den digre varebilen sin, så det ble t-bane til Tøyen, kaffe og tørr bolle fra Narvesen.

Nå dytter Henrik en vogn langs en portabel skinnegang (en dolly, på fagspråket) med videoregissør Johannes Greve Muskat og et kamera oppå. Dreamon foran og i fokus. Mens kameraet sakte glir fra ham og musikken ruller ser han rett i objektivet, spør:

- Would you believe me if I told you I was blowin' up?

FØRSTEPLASS FOR SINGELEN «Closer» på hiphoplista til iTunes og flere radiolistinger. Til og med kronprins Haakon er fan. «Den norske Drake» er refrenget man hører rundt om i blogger og bransje, og ifølge Dreamon har han allerede fått kontakt med et par av produsentene til kanadieren.

For ikke å snakke om managementet til Nelly Furtado og Andreena Mill.

- Men selv om noen sier «faen, fett det du driver med» så er det ikke sånn at du har laga låter med Nelly Furtado dagen etterpå.

Han har kommet et stykke siden den gang han var 13 og sto og beatboxa i Talentiaden på Høyenhall skole. Folk kommer bort til ham iblant, sier de «husker den Talentiaden og se hva han gjør nå». Men om han sa til vennene at «jeg skal bli rapper og dette skal gå fint» lo de litt. «Har du søkt jobb? Skal du tilbake på skolen?» spurte mamma.

Så slapp han mixtapen «The Dreamix» og fikk kjemperespons. Så kom en by:Larm-gig. Så produserte han førstesingelen til Envy. Så kom en NRK-reportasje. Så kom Adam Tensta for å lage musikk med ham på gutterommet. Så kom platekontrakt. Nå spør mamma heller «hva skjer i dag?»

- Hun skjønte at jeg ikke bare har sittet på rommet i syv år og surret.

VIDEOINNSPILLINGEN ER EN TEASER for mixtapen «Practice Makes Perfect» som skal legges ut i januar. Universal har egentlig bedt ham om å «kule'n med gratislåtene», men for en fyr som er vant til å gjøre alt selv er det ikke så lett å bare sitte på musikken.

- Nå etter singelen er det på tide å få ut den teipen før den råtner opp, som han sier.

Å ha et apparat rundt seg er i det hele tatt uvant. Anthony må spørre makeupansvarlig Sofia Landberg-Høgh om lov før han stapper en tørr rosinbolle i kjeften, leppene hans er tross alt helt svartmalte. Skal gå ok, mener hun, det er nok verre med drikke.

- Det kommer til å smake svart maling, advarer hun.

Anthony ser på flaska med vitaminvann, tenker seg om.

- Jeg tar sjansen.

Bortenfor studerer Henrik opptakene i kamera, ler:

- Fy faen, du ser trent ut, ass! Det er kebab og pizza hjemme.

Anthony flirer med.

- Kebab og pizza og mac'ern!

DE TO MØTTES VIA EN kompis da de skulle lage en russelåt for Kjelsåsrussen («Henrik har laga beats for KTC, de er dritsvære på Kjelsås») og fant kjapt tonen.

Nå hjelper de hverandre framover, så Dreamon kan flytte hjemmefra før han er 40 og Henrik kan slutte å kjøre cateringmat rundt i varebilen sin.

Anthony har mor fra Sunnmøre, far fra Ghana. Han har vært en del på Sunnmøre, men aldri møtt familien i Ghana.

- Faren min har ikke tatt meg med dit ennå. Han har jo planer om å gjøre det, så forhåpentligvis skjer det en dag.

I SJU ÅR SPILTE ANTHONY fotball, faren trodde han skulle bli den neste John Carew. I stedet hoppa han av da ballspillet ble for seriøst og ble breaker i stedet. Da han var 16, kom ungdomsopprøret.

Anthony dro med noen eldre kompiser til Amsterdam uten å si fra hjemme. De røk uklar med hverandre på hotellrommet, og snart var han kasta ut. Plutselig sto Anthony alene på gata i en fremmed by i et fremmed land, bare kledd i tøfler, hettegenser og en shorts uten penger i lommene.

- Måten jeg klarte meg var at jeg gikk rundt til folk som så ut som de hadde noe med hip hop å gjøre. Så spurte jeg «you know anything about hip hop?» Jeg måtte bare bruke de sosiale antennene mine.

Noen avviste ham. Andre tok ham inn i varmen, rappet med ham og hang rundt til de skulle hjem til hotellene sine.

- Folk likte meg, jeg er jo generelt en hyggelig kar. Mange var sånn «are you hungry, man?» og så kjøpte de noe til meg. En gang fant jeg et shelter, jeg møtte jo mange andre som bodde på gata der. En annen gang sov jeg i en park med en rastamann. Det er ganske Michael Jacksons «Thriller» på kveldstid i Amsterdam, mye zombiefaktor, det skal jeg love.

ETTER FIRE DØGN PÅ GATA begynte Anthony å bli skitten og nervøs og stressa. Han gråt, knakk sammen, tenkte «hva er det som skjer nå?» Returbilletten lå på hotellet, men etter å ha surret rundt i Amsterdam så lenge klarte han ikke å finne tilbake dit. Til slutt kom han inn i en coffeeshop, satte seg ned, sa ingenting.

- Det sto tre afrikanere der og så på meg lenge. Så spurte de «where you from?» «I'm from Ghana». Og de bare «eeeeeeeeeey! You from Ghana? Everybody in here is from Ghana!» Og da ble det bare sånn... da var alt coolt, ikke sant?

Han fortalte dem om kompisene, om utkastelsen, hvorfor han så så sliten ut.

- Han som jobbet der sa «nei, nei, dette har jeg sett mange ganger før. Folk som kommer hit og blir slukt opp av gata. Vi må ringe foreldrene dine».

Snart satt Anthony på et fly hjem til mamma.

- Det at jeg gikk gjennom det har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Jeg fikk et lite innblikk i hvordan folk kan være. Jeg har lært at å være snill og hyggelig mot folk, den stilen der, det funker.

DE SOSIALE ANTENNENE SOM reddet Anthony i Amsterdam var også det som gjorde at han relativt usjenert rusla bort til kronprinsparet for å høre hva de syntes etter en konsert. Stemmen hans blir litt mørkere der han hermer svaret til Haakon:

- «Ikke bare digga jeg låta, men jeg digger det albumet ditt.» Så meg dypt i øya, tok meg i hånda, sto der og smilte og sånn. «Ja, du er utrolig flink. Fortsett med det du driver med, det liker jeg.»

Den hypersosiale holdningen smitter også over på nettet, hvor han utrettelig promoterer seg selv hver eneste dag. Twitter og Facebook står sjelden stille, selv om han ikke selv føler han er så ivrig.

- Hvis du følger noen amerikanere ser du at min tvitring bare blir barnemat, ass.

- Men du er ikke redd for å ta kontakt?

- Man må prøve, da. Det er mange av de folka jeg har fått beats fra, mange rappere jeg har fått kontakt med, bare fordi jeg har gjort det. De sjekker tingene sine, med mindre de er altfor store og får tjue tusen meldinger hver dag. Samme med blogger. Hvis du har hatt en slags samtale med dem før og de synes du er en ålreit internett-karakter som har bydd på noe annet enn «hei, halla, halla, halla, hør på meg, hør på meg» så er det lettere for dem å sjekke deg ut.

MUSIKK TAR ALL TIDEN, det finnes ingen backup-plan.

- Det er ikke på hobbynivå. Jeg har ofra jævla mye for å holde på med dette. Skolegang, venner, kjæreste.
Sistnevnte tar han ikke så tungt på, foreløpig.

- Jeg gidder ikke å jage etter det. Det har jeg prøvd også. Å få det til å skje. Om jeg blir forelsket i noen blir jeg jævla ivrig, så jeg har lært meg å bare kule'n litt. I den alderen jeg er i nå skal det være så mye regler for hvordan man går fram og sånn, jeg er ikke helt på det. Typisk sånn spill. Det liker jeg ikke i det hele tatt. Hvis jeg liker noen, får de vite det.

En eventuell dame ville uansett måtte taklet en rimelig vill døgnrytme og skylappøkter på datamaskinen hvor skjermen får mer oppmerksomhet enn henne.

- Når en studiosession slutter klokka tre om natta — det er ikke akkurat da du ringer en eller annen jente og bare «hei, skal vi møtes?»

DET TAR TID Å LAGE LÅTER som kan fylle klubber og få publikum til å juble på konserter. Om Kanye West en dag skal ringe ham og si «halla, hva skjer, har du lyst til å sette deg på et fly til Chicago?» (en drømmesituasjon for Dreamon) må store deler av livet foregå over knotter og knapper i studio.

- De beste folka er de nørdete. Du kan se så kul ut du bare vil, men det er ganske mange timer med knoting til for å bli så god.

Han lever på vampyrtid. All knotinga strekker seg utover natta, inn i morgentimene, og når @aDreamon tvitrer med hashtagen #VampireClub, kan de som følger ham være trygg på at det har vært en lang og produktiv natt.

- Når det blir natt er det ingenting som forstyrrer deg. Alle ligger og sover. Det er stille på Facebook, stille på Twitter, stille uti gatene, stille over alt, ingen på telefonen, ingenting.

DE FORTSETTER Å FILME. Innimellom tagningene forsøker han å varme seg inntil de kraftige fotolampene. Kan ikke bli forkjølet, skal varme opp for J. Cole på Sentrum Scene i morra. Han drar til og med føttene opp i lyset for å forsøke å få litt varme på dem. Uglamorøst, men suksessen skal ikke være lettvint. Talentiade da han var 13 er greit nok, men han melder seg ikke på Idol eller Norske Talenter.

- Hvis du tror på deg selv og er flink trenger du ikke den typen snarvei. Hvis du vinner Norske Talenter så har det ikke noe å si hva du vant for. Om du var rapper eller du var flink til å trylle eller danse, de elsker deg uansett der og da, helt til et halvt år eller neste år når en ny person vinner.

Det er bedre at ting går sakte. At fanbasen bygges av folk som har oppdaget ham via musikken «i stedet for å få det prakka på seg via tv-skjermen sammen med mamma, mormor, pappa og lillesøster».

- Og rett etter meg kommer en som sjonglerer