Diktdebattant til topps

Marte Woldens marsdikt har skapt debatt i Diktkammeret. - Det er ikke litteratur, mener en kritiker.

(Dagbladet.no): Marte Wolden (38) er en av mars' to poeter. Hun har skrevet på Diktkammeret i om lag to år.

- Diktkammeret er det nettstedet som fungerer best for meg på grunn av mangfoldet og ikke minst ærlige tilbakemeldinger på tekstene. Det lærer jeg av.

Til daglig jobber Marte som fagutviklingssykepleier på kreftavdelingen på St. Olavs Hospital i Trondheim, en jobb hun trives godt med.

- En del av tekstene mine er nok preget av opplevelser og tanker fra denne hverdagen, forteller hun oss.

Tekst til diskusjon

Marte kaller konsekvent marsdiktet hun har skrevet for en tekst. Den har det vært en del diskusjon omkring. Kan det kalles litteratur? Er det for privat?

- Jeg respekterer at mange synes at dette er en tekst som utfordrer begrep og sjangere i poesien. Jeg har ikke vanskelig for å se eventuelle lyriske mangler selv. Jeg er vant med at tekstene mine blir unndratt et poetisk stempel, til det er jeg nok for raus med ord og for lite rasjonell, sier hun.

- Men jeg står fullt og helt inne for teksten. Jeg synes det er spennende å prøve å tilpasse form og innhold i en tekst for å skrive noe oppriktig, og samtidig prøve å bevare en nødvendig distanse.

To marspoeter

Det siste året har hun jobbet såpass seriøst med tekstene sine at hun synes det er riktig å jobbe mot en eller annen form for publisering, forteller Marte. Og skryter av de andre utvalgte marsdiktene.

- Det er et utvalg fortellinger, føler jeg; stemmer som utvider og utfordrer diktsjangeren. Jeg synes det er spennende, skriver hun i et innlegg i Diktkammeret.

- Både steinen, den brune brennevinen, de snauhodete utstøtte og ikke minst Katinka appellerer til tankeverdenen, assosiasjonsevnen (og viljen!), til historien, til relasjoner, til hverdagen, til små og store hendelser, til parallellhistorier, til lidenskapen - et stort spekter.

Hun synes det er morsomt å dele måneden med Tove Myhre (39).

- Hun er en forfatter som jeg setter stor pris på og som jeg stadig lærer noe av. Tove har også bidratt med gode råd til teksten jeg er representert med, forteller hun.

Tove har to dikt blant de seks utvalgte denne måneden. Med pseudonymet morris og diktet «Farga av italienske filmar» nådde hun sågar helt opp.

Hun har vært delt månedspoet tidligere da hun og Anne Grete Bærheim ble valgt ut i november 2002.

Tove bor i Tromsø der hun arbeider som kulturjournalist. Der er hun med i gruppa av kammerpoeter som stadig møtes på Jernbanecafeen.

Les diktene:

min søster feiler ingenting, hun feiler ingen ting

min søster feiler ingenting

de innovervendte brystvortene skal du ikke snakke om

hvem er du som kan snakke så alvorlig om min søsters bryst?

sølvhammer i lomma og navneskilt, du overbeviser ikke meg

hun feiler ingenting

hun kom til meg da jeg var sju år

hun var perfekt, far sa hun var staselig,

og mor gråt og sa at jeg var verdens heldigste

søsteren min lå på gulvet

og velsignet hele rommet

sju år senere leste hun dikt

i konfirmasjonen min

hun hadde skrevet det selv,

det er ikke alle sjuåringer som skriver egne dikt

hun feiler ingenting

det er jeg som er hennes nærmeste

hun ringte meg i forrige uke og snakket om brystvortene sine

de hadde bekymret henne ei stund så jeg sendte henne hit

det er på høyre side, og det vises ikke gjennom blusen,

det kan ikke være så ille da

det ser du vel du også

sykepleieren ba meg om å være med på denne samtalen

men jeg går snart hvis du ikke legger av deg den alvorlige minen

min søster feiler ingenting

hun har røde krøller og kvit hud,

og hun har en kjæreste som er på vei hjem fra Libanon nå, fra Tyr

hvor han beskytter lokalbefolkninga

det er en kompleks konflikt de står overfor der nede

det er hun som har bedt han om å komme hjem

i går ettermiddag, det var i går vi ringte nedover

jeg måtte berolige han på telefonen

tvers gjennom Europa ba jeg han om å roe seg

det feiler min søster ingenting, fortalde jeg

hun må bare få tid til å gjøre kroppen vant med voksenlivet

jo, jeg tror det er det dette handler om

hun er så ung, bare 27 år

en kan da ikke feile noe alvorlig i så ung alder?

selv kom jeg kom med fly for tre dager siden

i går kveld fikk vi ikke sove

jeg skjenket oss Armagnac og snakket om mais og krydder

jeg dyrket mais i Picardiè en hel sesong

det var det året Francois Mitterand døde

han døde visst av en kreftsykdom, men han var en gammel mann

hun er så interessert i alt jeg forteller, hun er så engasjert

hun leser alt hun kommer over

helt fra hun var sju år har hun lest mye,

hun lærte seg å lese før skolestart, ei spesielt flink jente

hun manglet ingenting i barndomen

og heller ikke nå, hun mangler ingen ting

Av Marte Wolden

Juryens kommentar

Poeten etablerer ei openbart nervøs eg-stemme i denne teksten. Og maktar å leva seg inn i denne med uvanleg overtydande trøkk i underteksten. Det som vert sagt dekker over det som ikkje må koma fram, og må difor heilte tida vert følgt av noko nytt. Me kjenner den masete nervøsiteten til eit menneske som ikkje vågar å ta inn over seg ei skræmande røynd. Det er i slike høve viktig å fiksera og halda fast dei gode minna, og det gjer forfatteren ved å trekkja fram både sterke kjenslemessige ting, der søstera «velsigner hele rommet» ved fødselen, og meir sentimentale og banale stunder der søstera som sjuåring les eigne dikt i konfirmasjonen til eg-personen. Eg-røysta snakkar til ein lækjar med eit alvorleg andlet. Lækjaren har ikkje sagt noko til nå, og skrekken for kva den alvorlege mina har for ein bodskap, akselerer den løpske talen i diktet. Dette fører til sprang frå det eine til det andre der hovudsaken er å ikkje sleppa lækjaren til, ikkje la røynda få opna munnen å seia det «eg» ikkje vil høyra. Men likevel snik det seg inn, det hjarta er fullt av, «han døde visst av en kreftsykdom». Og jo lenger me les, jo klarare vert det, at når teksten tek slutt, byrjar røynda å snakka.

For juryen,

Helge Torvund

Farga av italienske filmar

eller kanskje var det uroa i magen då eg så ho stå

i det grådige lyset; håret ville ikkje kveilast i knute, det

løsna strå for strå, krølla seg i dampen frå baljen

Fellini hadde sagt skulle stå akkurat der

midt på golvet så alle kunne sjå

bogen av eit bryst

og eg tenkjer

slik sto du på morkne plankar

med svarte auge og sa:

Eg heiter Katinka.

Kven vil du ha?

Av Tove Myhre

Juryens kommentar

Det oppstår ei eiga rørsle og eit livsliknande liv gjennom desse overgangane frå indre uro til det grådige lyset, frå det individuelle synspunktet til det meir almenne, som poeten her oppnår ved å nemna at Fellini har plassert rekvisittar i biletet me ser. Og dette dobbelsynet der ei personleg historie glir over i det filmatiske og historiske, men så kjem attende som eit direkte, namngjevande og påtrengjande spørsmål, gjer at me opplever avslutninga både som sensuelt utfordrande og gåtefullt provoserande.

Som helskap eit bilete som verkar på oss, sterrkt og konkret i visse detaljar, utan å seia for mykje. Her er nok å arbeide vidare med her for hjerne og kjensler.

For juryen,

Helge Torvund

I juryen denne gangen satt Kristian Rishøi, Helge Torvund og Maria Børja.

FOR ANDRE GANG: Tove Myhre har vært månedens poet tidligere. Denne ble hun inspirert av Fellini.
ENDELIG: MarteW har lenge ligget og vaket i kammeroverflaten. I mars ble hun månedens poet.