Dina drukner i drama og patos

Å filmatisere en populær roman er alltid et vågestykke, ikke minst fordi noen er nødt til å kutte i teksten. Har man valgt de riktige utsnittene?

I «Jeg er Dina» sitter man i hvert fall igjen med de mest dramatiske sekvensene, fra første til siste sekund. Fra de voldsomme tordenskrallene i åpningsscenen til den blodige avslutningen er vi uten stans plassert i en verden som styres av sterke hendelser, akkompagnert av svulmende orkestermusikk. Bokas dvelende partier forsvinner i en serie spektakulære høydepunkter.

Utemmet

Dina - spilt med styrke og sensualitet av Maria Bonnevie - har en voldsom personlighet, en kvinne som drives av en utemmet villskap. Men hun har også andre sider som filmen i liten grad forklarer. Når hun i en scene står fram som helstøpt forretningskvinne i Bergen, har vi ingen forutsetninger for å forstå hvor hun har kunnskapene sine fra.

I stedet blir hun en uforklart og uberegnelig superkvinne som mest minner om en blanding av An-Magritt og Pippi Langstrømpe. Hun ordner opp i alt på sin egen kontante måte, stort sett uten å tenke over konsekvensene.

Som liten jente er Dina (Amanda Jean Kvakland) uten å ville det årsak til at moren Hjertrud (Pernilla August) dør på grusomt vis. Etterpå vil faren (Bjørn Floberg) ikke vite av henne, og Dina blir en utstøtt, et vilt barn som ingen har kontroll over. Den eneste som bryr seg, er Lorch (Søren Sætter Lassen), en boblende entusiastisk huslærer som vinner lille Dinas tillit når han spiller cello.

Bergtatt rikmann

Rikmannen Jacob (spilt med den rette ydmykhet av en strålende Gérard Depardieu) bergtas av den voksne Dina, som gifter seg med ham under sterke protester. Fra nå av tar Dinas seksuelle side over, i den grad at ektemannen ikke klarer å takle henne. Han reagerer med redsel og distanse. Når han dør under omstendigheter Dina kontrollerer, blir hun herskerinne i huset, selv om Jacobs ufordragelige adoptivsønn Niels (Mads Mikkelsen) ikke stoler på henne. Den gamle husfruen (en mildt myndig Wenche Foss) er heller ikke overbegeistret over sin svigerdatter.

Oppi alt dette dukker russeren Leo (Christopher Eccleston) opp, som Dina nærmest velger ut til å bli sin store kjærlighet. I Dinas liv er det dessuten plass til en død mor og en død ektemann, som av og til viser seg for henne. Hva de gjør der, er ikke like klart, de blir mer stemningsskapende effekter.

Uheldig engelsk

I språkforvirringens navn er man blitt enige om å snakke engelsk i «Jeg er Dina», men det er ikke gjennomgående like heldig. Stort sett fungerer det, av og til går det på det jevne, og noen ganger blir det nesten parodisk. Det er ikke bra.

«Jeg er Dina» er langt fra noe mesterverk, til tross for at produsentene har brukt en hel pengebinge til å lage den .

Den er blitt unyansert, bombastisk og - til tider - banal. Den berges verken av praktfull fotografering eller gode skuespillere. Og det kan ikke en forhåndslansert storfilm leve med.

DRAMA: Dina (Amanda Jean Kvakland) foran det brennende vaskehuset hvor ulykken med moren skjedde. Etter dette blir Dina en utstøtt.
ORDNER OPP: Som voksen blir Dina (Maria Bonnevie) en «uberegnelig superkvinne», mener vår anmelder.