Støres tale på Arbeiderpartiets landsmøte:

Diplomatix opp til eksamen

Jonas Gahr Støre er ikke en tåkefyrste, han er en diplomat. Valgkampen blir en prøvelse for mannen som vil gjøre alle til lags, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Jonas Gahr Støre var like gammel som jeg er nå da han meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Når jeg møter jevnaldrende rundt omkring på landsmøtene, slår det meg at en 35-åring på landsmøte er som en partiveteran å regne. En som har gått skolen i ungdomspartiet, blitt skolert til lydige partikaniner, kjempet i debatter og festet med delegater fra hele landet. Fått sin maktbase. Lært å partipiske, og bli partipisket.

Da Støre i dag steg fram på det røde podiet på landsmøtets åpningsdag, var det lett å skjønne hvorfor nettopp han har kunnet hoppe bukk over alt dette. Han entret talerstolen rett etter at bildene fra en svulmende Arbeiderpartireklame hadde rullet over storskjermen, med skuespiller Trond Espen Seims malmfulle voice-over. Det ble en perfekt overgang. Støre så ut som en statsministerskikkelse slik de framstår i tv-serier. Trygg, velformulert, kjekk. Det var en god tale, poengtert, retorisk sterk - og litt morsom. Diplomatix var på offensiven.

Men bak alt det trygge, ser vi en uro. Den knytter seg spesifikt til Støres lederskap. NRK har gått gjennom årets partiprogram på jakt etter forbehold, og funnet ut at de har økt de siste årene. Grasrota i partiet er bekymret over en type formuleringer som spretter fram som ugress: «vurdere en sak på nytt», «se på den», «ta den fram», «revurdere», «drøfte».

Jonas Gahr Støre er blitt beskyldt for å være en tåkefyrste, men det er ikke en presis beskrivelse. Støre er en diplomat.

Det kan han ikke vifte vekk. Det er en del av hans personlighet, hans bakgrunn og utdannelse. Den skolen han kommer fra ser det som sitt ypperste mål å forene tilsynelatende uforenlige standpunkt i et spiselig kompromiss. Den samme dynamikken gjelder i partipolitikken, men Støre skal ikke her bare gjøre alle til lags. Han må stå på sitt og være tøff.

Diplomaten Støre har noen klare fordeler. Det er denne egenskapen som gjør at han har klart å manøvrere seg inn i en posisjon hvor han kan samarbeide både mot venstre og sentrum etter valget. I vinter har han roet ned et gryende EØS-opprør i partiet etter Høyesterettsdommen i havnestriden, og han har snekret et kompromiss om konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Men det gir ham også noen store problemer. Distriktspolitikk er nå på alle politikeres lepper. Men akkurat som ikke alle vil stemme Frp selv om asylpolitikken fenger, vil ikke alle stemme Senterpartiet selv om det nå er bygda som gjelder. For en god del velgere er det viktig å stole på at Støre vil klare å gi Trygve Slagsvold Vedum motstand, ikke bare kompromisser. Det samme tenker nok en haug med Arbeiderparti-ordførere som har jobbet hardt for å slå sammen kommuner og modernisere kommunestrukturen i landet.

Hvis Kristelig folkeparti i tillegg skulle hekte seg på, skal også de ha sitt: K-en i KRLE, og en haug med andre verdispørsmål der det er stor avstand til Ap. Støre har en hissig opposisjon stående klar internt i partiet. Et Arbeiderparti med Senterparti-sekk på ryggen stappet full med KrF-standpunkter, blir tung for Støre å bære. Særlig fordi det er lett å se for seg at Støre gjerne vil prøve å bære så mye som mulig.

Som en innflytter i arbeiderklassen, og innmeldt i partipolitikken i godt voksen alder, må Støre søke støtte i etablerte maktbaser. Han har ikke en solid nok base på egenhånd, det gjør ham sårbar. Det er nok en viktig forklaring på hvorfor han har knyttet partiet enda tydeligere opp mot LO.

Diplomatiet ikke bare en personlig egenskap, det er blitt en nødvendighet for Støre som Ap-leder.

Da Støre tok over ledervervet i Arbeiderpartiet, tok han med auraen fra sin tid som utenriksminister og sendte partiet til nye høyder på meningsmålingene - opp mot 40-tallet. Nå subber de ned mot en oppslutning på 30 prosent. Den trenden må Støre nå snu, og skal han klare det må han prioritere Arbeiderpartiets saker. Gjøre dem tydeligere. Det er i seineste laget, for den jobben blir bare vanskeligere fram mot valget. Pressen vil ha ørene på stilk for å snappe opp potensielle konfliktsaker. Det samme problemet hadde Erna Solberg mot slutten av valgkampen i 2013. Frykten for å si noe galt som kunne forsure samarbeidet med Frp eller KrF og Venstre gjorde at hun kunne bli ullen og uklar.

Støre har ennå til gode å vise at han er en valgkampslugger. Landsmøtetalen i dag var en god start, og det trengte han virkelig. Det blir en svært tøff valgkamp for mannen som helst skal gjøre alle til lags.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook