Dit alle veier fører

ROMA (Dagbladet): Konsul Gram, gift med historikeren P.A. Munchs datter, sa en gang til sin kone: «For deg er en hestelort i Italia mer verdt enn noe i Norge.»

INGEN TITTEL

Trues med nedleggelse

Edvard Grieg mente at nordboerne hadde spesielt godt av å komme til Roma, siden de i sin nasjonalkarakter hadde «så meget tungt og reflektert», at de trengte å utvikle et friere blikk under en varmere himmel. Henrik Ibsen insisterte på at den unge Vilhelm Krag måtte til Roma, og sørget for at han fikk reisestipend. Selv skrev Ibsen seks av sine mest sentrale skuespill i Italia.

«Vi møtes kanskje i foreningen?» spør den nyankomne Helge Gram den mer erfarne Roma-boer Jenny, i Sigrid Undsets berømte Roma-roman. Undset er en av de få norske kunstnerne som bruker Roma aktivt som kulisse i sin litterære virksomhet. Foreningen - Skandinavisk Forening for Kunstnere og Vitenskapsdyrkere i Rom - var samlingsstedet for de tilreisende, med behørige fester når noen kom eller dro.

Skandinavene samlet seg under Spansketrappen. Her satt Ibsen på sin Caffh Greco, der flere norske kunstnere hadde sin postadresse. Anders Svarstads portrett av Sigrid Undset med romersk kyse henger fortsatt i cafeen. Her, i Via Condotti, holdt Skandinavisk Forening først til. Foreningen ble grunnlagt i 1860 på skandinaviske boksamlinger - til glede for den som var langt hjemmefra - men ble styrket med en hjelpekasse for pengelense nordboere uten returbillett.

Bjørnson på flukt

Bjørnstjerne Bjørnson kom til Roma på flukt fra fru Karoline. I København hadde han innledet et lidenskapelig forhold til en dansk skuespillerinne, og Karoline kom styrtende etter, med den nyfødte sønnen Bjørn. Bjørnson tok med seg stipendet og reiste videre til Italia.

«Jeg har aldrig i mit Liv arbeidet som her,» skrev han hjem. Bjørnsons store dikt om Olav Trygvason - de «Brede Sejl» som «over Nordsø gaar», skal være inspirert av vinvogner over markene utenfor Roma, der store parasoller beskyttet vinen mot sola.

Ibsen kom til Roma i juli 1864 som 36-åring, etter tre måneder strabasiøs reise, og oppsøkte umiddelbart Skandinavisk Forening. Foreningens leder, kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson, viste ham rundt første dagen, og tok ham med til høymesse i Peterskirken - visstnok den eneste gangen man kan påvise at Ibsen frivillig har overvært en gudstjeneste. Om kvelden spiste de middag i en liten restaurant ved Tiberen. Dietrichson skrev seinere: «Da var vi for en Stund to lykkelige unge mennesker, sikre paa, at Livet var skjønt og rigt, og at dets bedste Frugter vinkede os i Fremtiden.»

Lamper må pusses!

Ibsen ble i Italia i fire år, og skrev først «Brand» i landsbyen Ariccia, inspirert av menneskene rundt seg og med en slags åpenbaring i Peterskirken - «der gik der med en gang op for mig en stærk og klar Form for hvad jeg havde at sige.»

Ibsen var glad i et glass, og skjelte ut kolleger på café for deretter å bli båret hjem. Selv om han i sin diktning var opptatt av de store tanker, og nettopp hadde formulert sitt «intet eller alt!», var han som privatperson besatt av de små: Skandinavisk Forenings papirer viser ham som en kranglete, overfølsom mann som bare tar opp trivialiteter. Lampene må pusses. Det må skaffes kart over Pavestaten. Man holder feil avis, osv. Kverulantiske utbrudd av ymse slag fins i protokollene, inkludert fyndord som ble strøket over seinere. Først i sin andre Roma-periode gjorde Ibsen noe av verdi for foreningen: Han bidro til å gi kvinner adgang.

Smake saltvann

Jonas Lie kom til Roma med familien i 1872, men han lengtet hjem, og måtte reise ut til havet for å smake saltvann. Ole Bull, som hadde reist fra sin andre kone (eller muligens omvendt), ble mottatt og holdt liv i av Bjørnson. De ble rykende uvenner da verten ville invitere svensker og dansker til 17. mai-feiringen i foreningen.

Rekken av Roma-farere er lang: Camilla Collett (som ikke trivdes), Nils Kjær, Johan Bojer, Nils Collett Vogt, Ragnhild Jølsen. Det hørte med til forfatterutdannelsen å bo i utlandet et par år, og ingen steder var så utenlands som Roma.

For Hans E. Kinck ble Italia et andre fedreland. Her er det «ingen lav grå himmel, hvor det går gamle kjerringer og skuler på det som er vakkert», skrev han. Olaf Bull kom med foreldrene som ganske ung, og skrev at «her hører jeg hjemme, thi her er jeg kommen fra - her har min sjæl sit udspring».

«Det er som eg fyrst her kjenner meg heilt ut Menneske,» skrev Arne Garborg, mens fru Hulda skrev til en venninne: «Vi sover og spiser, spiser og sover.»

Herman Wildenvey beskrev det sosiale livet:«Vi møttes på kneiper, kom fra hverandre på kneiper og søkte hverandre og undgikk hverandre på kneiper.» Litt i meste laget, kanskje, for Wildenvey kom i slagsmål i fylla og fikk et kort fengselsopphold før han forlot Tiberstaden, uten å ha fått med seg Sixtinske kapell.

Kilder: Atle Næss: «Ibsens Italia», Tordis Ørjasæter: «Sigrid Undset og Roma», Francis Bull: «Nordisk kunstnerliv i Rom ».