Djevelens Ryggrad

Langt på vei vellykket blanding av spøkelseshistorie og politisk allegori.

«Djevelens ryggrad» er både en gammeldags spøkelseshistorie, en politisk allegori og et saftig melodrama. Kanskje litt vel mye på én gang.

Mens den spanske borgerkrigen raser utenfor, har guttene og de ansatte bak murene på barnehjemmet Santa Lucma sitt å hanskes med.

Ikke bare dagligdagse ting som mobbing, grådighet, lyst, vold og sjalusi- her herjer også et spøkelse.

Barnehjemmet ligger et par dagsmarsjer fra nærmeste landsby. Og siden guttene er barn av Franco-motstandere, går de likevel en høyst usikker framtid i møte hvis de skulle velge å stikke av.

Settingen er ypperlig for en spøkelsesthriller. Men regissør Guillermo del Toro vil mer. Valg av tid og sted gir rom for mye symbolikk. Bestyrerinnen (Marisa Paredes, sist sett i «Alt om min mor») har trebein, mens den gamle overlæreren Casares er impotent. Begge representerer det gamle Spania. Mens vaktmesteren Jacinto er ung, viril og tvers gjennom ond. En ekte fascist, altså. Og så har du den store, tikkende udetonerte bomben midt på gårdsplassen.

Slik blir «Djevelens ryggrad» til noe mer enn en ordinær grøsser. Det er ironisk nok også det som hindrer den fra å lykkes helt.

Regissør Guillermo del Toro (også ansvarlig for kinoaktuelle «Blade II») vil veldig mye på én gang. I siste del blir det mer bråk enn grøss. Men budskapet er tydelig: Den virkelige ondskapen er det alltid de levende som står for.