BRUKTE STORSLEGGA: USAs FN-ambassadør Samantha Power sparte ikke på kruttet i FNs sikkerhetsråd tirsdag. Foto: Reuters/Scanpix NTB
BRUKTE STORSLEGGA: USAs FN-ambassadør Samantha Power sparte ikke på kruttet i FNs sikkerhetsråd tirsdag. Foto: Reuters/Scanpix NTBVis mer

Dobbeltmoral og
løgner om Aleppo

Det er store og små internasjonale skurker i Syria-konflikten. Hvem skal vi tro på?

Kommentar

-Er det ingen barbarisk handling, ingen henrettelse av et barn som går under huden på dere. Er det ingenting dere ikke vil ljuge om. Eier dere ikke skam i livet!

USAs FN-ambassadør Samantha Power sparte ikke på kruttet da hun angrep Syrias president Bashar Assad, Russland og Iran under krisemøtet i FNs sikkerhetsråd tirsdag. Hun var forbannet og ikke minst – moralsk indignert.

POWER HADDE mye rett i det hun sa, men hadde hun som USAs toppdiplomat i FN noen moralsk rett til å bruke storslegga?

Hvem var det som startet urolighetene i Midtøsten, med invasjonen av Irak i 2003? Hvem var hovedårsaken til at titusener på titusener av mennesker ble drept på den irakiske slagmarken? Hvem la grunnlaget for den såkalte islamske stat, IS? Hvem lovte de syriske opprørerne hjelp i kampen for å styrte diktator Bashar Assad? Og hvem gikk fra løftet om intervensjon dersom Assads styrker brukte kjemiske våpen?

SVARET ER USA over hele linja. Mannen med det brutte løftet er fredsprisvinner Barack Obama. Han ville ikke ha amerikanske soldater involvert i Syria, og det kan man godt forstå. Men hvorfor kom han med giftgass-advarselen til Assad når han likevel ikke mente det han sa? Det var etter gassangrepene mot Damaskus-forstaden Ghouta i august 2013 at Syrias diktator forsto at han med hjelp av Russland og Iran kunne knuse det syriske opprøret med jernhand uten at det fikk konsekvenser.

At Russland, Syria og Iran har begått krigsforbrytelser i Aleppo og andre steder i landet er det ingen tvil om. Det finns ingen rettferdiggjøring av det som har skjedd i Øst-Aleppo den siste tida. Men det betyr ikke at bildet av Syria-konflikten er svart hvitt. Og det er ikke bare USA som har ansvar. Resten av den vestlige verden har stort sett vært passive til det som har skjedd. Sjeikene i oljelandene rundt Persiabukta har drevet sitt eget spill, blant annet ved å støtte islamistgrupper som har kjempet mot Assad. De har forsynt opprørerne med våpen og penger, men da Assad fikk det store overtaket, virket det som om gløden forsvant. Araberstatene er flinke til å snu kappa etter vinden – og moralen er det så som så med der også.

HVEM SKAL VI så tro på av de involverte utenlandske partene i Syria-konflikten? Russlands propagandamaskin maler og maler, som om det skulle vært det gamle Sovjetunionen det dreide seg om. Assad dreper selvfølgelig bare terrorister, og når en hjelpekonvoi blir bombet av det som bare kan være sovjetiske eller syriske fly, nei da blånekter politikerne i Kreml og generalene et stykke unna. Som om bombene skulle ha kommet fra cyberspace?

Men propagandaen og løgnene til tross, russerne driver ikke bare med desinformasjon. Problemet er bare at vi ikke vet hva vil skal tro på eller ikke. Vladimir Putin har ikke det problemet, hjemme i Russland velger de fleste å tro på alt.

Men skal vi så stole på alt som kommer fra Vestens side? Selvfølgelig ikke, men til vestlige lands forsvar er det å si at det ikke finns mange Assad-kritiske utlendinger verken i Aleppo eller andre steder i Syria. Men USA og andre land velger å tro på det meste av det som kommer fra opprørernes og den sivile opposisjonens side. I hvert fall later de som det. Det er et stort problem.

I BEGYNNELSEN av Syria-konflikten var det spontandemonstrasjoner fra politiske aktivister som var det framherskende, selv om enkelte grupper allerede på den tida forsøkte å provosere myndighetene så mye som mulig. Så ble det etablert væpnede opposisjonsgrupper som på overflaten virket både moderate og provestlige. Optimismen steg i Vesten, nå kunne man få en ny alliert i Midtøsten – et nytt Syria. Men slik gikk det selvfølgelig ikke. Islamske ekstremister tok over mer og mer av opprørsbevegelsen. Det klarte de fordi de hadde stor kamperfaring og religiøse fanatisme. IS ble en del av dette, men islamistorganisasjoner som al-Nusrafronten gikk inn i det som fremdeles ble kalt «moderate opprørsgrupper». Disse hadde fremdeles Vestens støtte – selv om det ble mindre og mindre moderasjon og mer og mer islamisme i den væpnede motstanden mot Bashar Assad.

OG HER MÅ VI gi Vladimir Putin litt rett; det finns det man kan kalle terrorister i Øst-Aleppo, en god del også. Men hvorfor har vestlige land bagatellisert de ekstreme islamistenes tilstedeværelse og deres gjøren og laden? Sivile som har villet flykte til det Assad-kontrollerte Vest-Aleppo skal ha blitt skutt av opprørere; det er all grunn til å tro på rapporter om dette. Og hvordan vet vi at ikke sivile er blitt brukt som skjold?

Forhåpentligvis vil vi ettersom folk kommer ut av Øst-Aleppo, få vite mer om hva som har skjedd og ikke har skjedd den siste tida. Så spørs det hvem man velger å tro på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook