Alberto Moravia var en toneangivende intellektuell i Italia i mer enn 60 år. Nå er hans debutroman «De likeglade» kommet på norsk. Foto: Arne Hestenes
Alberto Moravia var en toneangivende intellektuell i Italia i mer enn 60 år. Nå er hans debutroman «De likeglade» kommet på norsk. Foto: Arne HestenesVis mer

Dobbeltspill, erotikk, bedrag og moralsk forfall

Femkantdrama i fascismens vugge.

ANMELDELSE: «De likeglade» — «Gli indifferenti» — var brakdebuten til den svært unge Alberto Moravia, bare 21 år gammel da romanen kom ut i 1929. Boka er en kammerstudie fra det høye borgerskapet i Roma, med fem personer som beveger seg rundt hverandre i ulike kombinasjoner av begjær og avsky, engasjement og likegyldighet.

Sjalu til alle kanter
Det er moren Mariagrazia og hennes to barn, Michele og Carla, det er venninnen Lisa og det er elskeren Leo. Leo prøver seg på Carla, Lisa håper Michele vil elske henne, Carla vil for enhver pris hjemmefra. Mariagrazia er sjalu til alle kanter og Michele higer etter noe som kan bringe ham ut av likegyldighetens øde landskap. Kunne han bare finne et motiv for å begå en eller annen meningsfull, ridderlig handling!

Romanen er et forvarsel om den grenseløse kjedsomheten som skal prege et segment av menneskeheten som har overflødiggjort seg selv.

De lever på gammel, fallert rikdom, elskeren Leo planlegger å bemektige seg familiens villa gjennom utspekulerte manøvrer, ingen har noen egentlig jobb, dagene fylles med shopping, mottakelser og passiarer i tungt dekorerte stuer.

Falske hentydninger
Forfatteren har et skarpt blikk for det visuelle, han klipper ut grafiske scener med utvalgte rekvisitter, beskriver lyssetting og koreografiske detaljer, tomme fakter og talende blikk. Dialogene brytes fortløpende opp med replikker som ikke blir sagt, bare tenkt av personene, og slik oppstår det et insisterende spill mellom falskheter, hentydninger, løgner og plutselige utbrudd av oppriktighet.

Men siden alle er så innvevd i egne og andres løgner, klarer de ikke å reagere de få gangene sannheter kommer på bordet. Alle er livstrette og sjalu, men ingen vet ordentlig hvem de skal rette sin impotente indignasjon mot. Alt viftes bort med matlei kynisme.

Europas eksistensielle krise
Boka er skrevet under fascismens tidlige år, og man kan ikke unngå å se hvordan portrettet av det ørkesløse livet hos det romerske borgerskapet har sammenheng med den dype eksistensielle krisen som preget Europa i mellomkrigstiden. Selvopptatte overklassemennesker uten kontakt med det faktiske produksjonslivet var ute av stand til å møte fascismens bestialitet med annet enn nedlatende arroganse og egoistisk medløperi, de levde i sin egen boble uten ansvar, uten medfølelse, uten sosial bevissthet.

Moravias personer er prototypen på feige nikkedukker som lar seg blende av handlekraften hos en Mussolini eller to. De har hverken idealer, stamina eller egeninteresse nok til å motstå det kommende barbariet.

Dette er godt sett og godt skrevet, og boka skulle innlede et betydelig forfatterskap. Moravia var i fem år, fra han var 9 til 14, sengeliggende med turberkulose. To av disse årene tilbrakte han på sanatorium i Dolomittene. I denne tiden leste han enorme mengder litteratur, og han fikk god tid til å studere det menneskelige spill blant medpasienter, helsepersonell og pårørende på visitt.

Dette blikket for menneskelig forfengelighet, undertrykte lidenskaper og raffinert falskspill danner grunnlaget for de skarpe, nådeløst brutale og ofte burleske fortellingene han skulle skrive gjennom hele livet.  

Dominerende aktør
Ikke bare skrev Moravia en rekke romaner som fikk store leserskarer, han ble også en dominerende aktør i det italienske kulturlivet i drøye 60 år. Mange av romanene hans ble filmatisert av store regissører — Jean Luc Godards «Le mépris», Bernardo Bertoluccis «Il conformista», Vittorio De Sicas «La ciociara», for å nevne noen få — og Moravia var selv den kanskje viktigste filmkritikeren i Italia, med ukentlige anmeldelser i L'Espresso. Han var også journalist og reiste rundt i verden alene eller med venner.

Berømt er hans reportasje fra kulturrevolusjonens Kina der han både lot seg forføre av den nye, djerve tiden, og stilte spørsmål ved ideologi og menneskesyn.  

Velformulert dagligspråk
Moravia skrev på et moderne, liketil italiensk, et velformulert dagligspråk. I «De likeglade» møter man en litt annen tone, en purung gammelmodighet slik man gjerne finner hos altfor unge debutanter, en toneart som røper vilje til å overkomme språkets begrensninger for å triumfere som forteller — den som setter dagsorden. Et ungdommelig alvor som ikke kan skjule den tematiske lettsindigheten. Vidunderbarnets svøpe.  

Det er Tommy Watz som har oversatt teksten til norsk. Han er av de oversetterne som har bygd opp en egen, identifiserbar bibliografi — i hans tilfelle i hovedsak moderne italienske romaner av høy kvalitet, av forfattere som Dino Buzzati, Primo Levi, Elio Vittorini, Pier Paolo Pasolini, Dario Fo, Anna Maria Ortese, Umberto Eco, Stefano Benni osv.

Med årene har han utviklet sin evne til å ivareta forfatternes syntaktiske særpreg også på norsk, noe som både setter leserne på prøver og gir interessante aha-opplevelser.

« «De likeglade» »

Alberto Moravia

Vi møter mange nokså støvete ord i det norske — sånt som «kjekling», «skjelmsk», «løgnerske», «vemmelse» osv. Men hvorfor ikke? Selv om «De likeglade» er en hypermoderne roman skrevet av en ung skarping på starten av et glitrende forfatterskap, er den også et nær hundre år gammelt tidsdokument. Og det må den jo også være på norsk. Bravo, Tommy!