Dødshjelp i elfenbenstårnet

DØDSHJELP: I Dagbladet 18.02.07 hevdet Lars Johan Materstvedt og Aslak Syse at det er en klinisk og etisk plikt å gi såkalt lindrende sedering for deretter å la være tilføre ernæring og væske. De la stor vekt på at pasienten det gjelder kan beskrives som døende og at man ikke med sikkerhet kan si at spesialbehandlingen vil fremskynde døden. Pasienten antas å ha opptil et år igjen å leve. I Dagbladet 25. februar stilte jeg blant annet følgende spørsmål: Hva slags krav til sikkerhet krever de to i forhold til vurderingen av gjenstående levetid og hvor sannsynlig tror de det er at spesialbehandlingen ikke vil fremskynde døden.

DISSE SPØRSMÅLENE blir ikke besvart i et tilsvar 2. mars, men de indikerer at gjenstående levetid, og om pasienten er døende, likevel ikke er så viktig. Dessuten hevder de at leger til stadighet forkorter pasienters liv når de lar være å starte opp eller fortsette livsforlengende behandling til alvorlig syke og døende. Deretter informerer de om hva som er riktig tolkning av helselovgivningen. Budskapet er at forkortning av pasientenes liv er både legalt, legitimt og alminnelig i den norske helsetjenesten.

MED DETTE bidrar Syse og Materstvedt til å tildekke forskjellen mellom å forkorte liv versus ikke å forlenge liv. Å begrense livsforlengende behandling til alvorlig syke og døende kan være vanskelig. Å beskrive slik behandlingsbegrensning som å forkorte pasientenes liv er ikke bare svært misvisende, det kan også legge sten til byrden. Ved å ikke starte opp eller avslutte livsforlengende behandling vil slike pasienter dø av sin sykdom, og ikke som en følge av medisinene legen gir. Spesialbehandlingen Syse og Materstvedt ordinerer kan garantere at pasienten dør innen noen dager. Medisinene bedøver pasienten så mye at pasienten ikke lenger kan spise eller drikke. Dermed vil livet med svært stor sannsynlighet forkortes av medisinene legen gir dersom pasienten har mer enn noen dager igjen å leve. I et forsøk på å avgrense denne spesialbehandlingen fra aktiv dødshjelp, hevder de at intensjonen ved aktiv dødshjelp er å ta livet av pasienten. Spesialbehandlingen har angivelig lindring som formål. Intensjoner er imidlertid ofte vanskelige å vurdere. Intensjonen med aktiv dødshjelp er noen ganger å lindre uhelbredelig lidelse og intensjonen med å gi spesialbehandlingen kan være å ta livet av pasienten.

I SITT SISTE innlegg omta-ler Syse og Materstvedt de to elementene i spesialbehandlingen konsekvent hver for seg. Hver for seg legitimt - men sammen en dødelig kombinasjon.