Dødshjelp og selvbestemmelse

I Dagbladet 13.10. har førsteamanuensis Kari Vigeland en kronikk kalt «Dødshjelp og livssyn». Hun omtaler det syn at Gud bestemmer når et menneske skal dø, og at mennesket følgelig bare har bruksrett til sitt eget liv.

Den kristne politiske filosofen John Locke (1632- 1704) - hvis tenkning har betydd svært mye for vår forestilling om ukrenkelige menneskerettigheter - formulerte for over 300 år siden (i 1689) «bruksrett»-argumentet på en måte som er direkte relevant for dagens debatt om aktiv dødshjelp. Han skriver: «Et menneske råder ikke over sitt eget liv, og kan derfor ikke ved overenskomst eller eget samtykke... stille seg selv under en annens absolutte... makt, slik at denne kan ta hans liv... den som ikke har rett til å ta sitt eget liv, kan ikke gi en annen rådighet over det.» Mot den kristne tenkningen stiller Vigeland en verdslig og humanistisk tenkning som fremhever «hensynet til hva som vil være i den håpløst sykes beste interesse». Sentralt i denne tenkningen står også, skriver hun, «respekt for den personlige autonomi (selvbestemmelsesrett)».

Denne verdslige og humanistiske tenkningen lyder jo både fin og moralsk riktig. Ikke desto mindre er den problematisk. Å være autonom betyr, enkelt sagt, at man er «selvstyrt». Men sjelden er man vel mindre autonom enn når man er lenket til sykesengen, deprimert, full av smerter og fortvilelse - og derfor ønsker å unnslippe det hele. Når en beslutning er så dramatisk - og ugjenkallelig - at den dreier seg om pasientens være eller ikke være, burde man, for å formulere det paradoksalt, nesten være frisk for å kunne ta denne i bokstavelig forstand fatale beslutningen. Den dødssyke kan derfor sies å være et paradigmatisk eksempel på et menneske med nedsatt, eller redusert, autonomi. Så hvordan kan man da tillegge autonomi (selvbestemmelse) slik vekt i forbindelse med aktiv dødshjelp?

Like fullt er det nettopp dét som blir gjort, både i teori og praksis. I Nederland er der også selvbestemmelsesrett for mennesker som er psykisk syke, som anses som uhelbredelige - som er «håpløst syke», for å bruke Vigelands uttrykk - og som ønsker å dø. En høyesterettsdom i 1994 slår fast at psykisk-eksistensiell smerte kan være grunnlag for aktiv dødshjelp. Saken gjaldt legen og psykiateren Boudewijn Chabot, som hadde ytt aktiv dødshjelp til en 52-årig kvinne som fysisk (somatisk) sett var helt frisk, men som psykisk sett var alvorlig nedbrutt etter å ha mistet begge sine sønner, og som verken fant mål eller mening med livet lenger. Høyesterett dømte legen for ikke å ha rådført seg med en psykiater-kollega som også skulle ha samtalt med og undersøkt pasienten, men lot være å idømme straff. Eutanasi-forkjempere i Nederland så denne avgjørelsen som en triumf fordi den gjorde slutt på diskrimineringen av mentalt lidende. Jeg har ennå til gode å se noen av våre hjemlige legaliseringsaktivister være like konsistente, og slik tørre å ta den hele og fulle konsekvens av sine egne argumenter om menneskets autonomi (selvbestemmelsesrett). Ved ikke å gjøre det, mener de at mennesker som i årevis har levd i et angsthelvete, og hvor terapi har vist seg nytteløst, ikke skal ha anledning til å unnslippe dette helvetet én gang for alle. Og hvordan kan de mene dette, når et av deres primære anliggender er et humanistisk engasjement for den lidende? Det er tydelig at noen lidelser er mer verdt enn andre.

Men her er altså Nederland et «foregangsland». Dette avspeiler seg også i at kronisk sykdom ikke blir vurdert som mindreverdig i forhold til dødelig (terminal) sykdom. Kriteriene for dødshjelp krever nemlig ikke at pasienten skal være dødssyk. Aktiv dødshjelp til kronisk syke er nærmest blitt rutine i landet. Mennesker som ville ha blitt invalidisert av en livreddende operasjon, men som ikke ønsket å leve som invalide resten av livet, har også fått dødssprøyte i stedet for operasjon. HIV-positive uten symptomer på AIDS har fått dødshjelp. (Et virkelig tilfelle dukker til og med opp i en «reklamefilm» for eutanasi.) Du trenger altså ikke engang være syk for å få dødssprøyten; det holder at du frykter den sykdom som vil komme.

Videre finnes i Nederland graverende, dokumenterte eksempler på dødshjelp til ikke-kompetente: Et to dager gammelt barn med Downs syndrom ble drept. En nyfødt gutt hvis eneste skavank var misdannede kjønnsorganer, ble drept fordi legen og foreldrene mente han ville ha fått en alvorlig redusert livskvalitet. Legen Henk Prins satte, med foreldrenes tillatelse, dødssprøyte på en tre dager gammel sterkt handikappet pike, som pga. mangelfull smertelindrende (palliativ) medisinering hadde store smerter, og fordi hun hadde «en dårlig prognose». Saken kom for retten, som nektet å straffe Prins. I stedet roste dommeren Prins for hans «integritet og mot» og ønsket ham lykke til dersom han skulle få ytterligere juridiske problemer. I en rapport fra 1990, foreslår den nederlandske legeforeningen retningslinjer for å ta livet av handikappede nyfødte.

Dødshjelp mot kompetente menneskers vilje finner også sted: En lege eutaniserte en dødssyk nonne, stikk i strid med hennes religiøse overbevisning. Ja, mange leger forsvarer til og med, riktignok «off the record», at leger skal kunne avslutte livet til fullt ut kompetente pasienter uten å diskutere saken med dem fordi legen er den medisinsk sakkyndige, og derfor best vet hva som er i pasientens interesse. Spørsmålet om aktiv dødshjelp betraktes m.a.o. som et rent medisinsk spørsmål. Det er verdt å merke seg at disse legene har nøyaktig det samme verdslig-humanistiske utgangspunkt som Vigeland: «hensynet til hva som vil være i den håpløst sykes beste interesse,» som hun skriver.

Det er videre veldokumentert at både leger, sykepleiere og de sykes familiemedlemmer legger press på pasienter for at de skal be om aktiv dødshjelp for å slippe å pleie dem. Her kunne mange dramatiske eksempler vært trukket frem.

Mot denne bakgrunnen kommer Vigelands kategoriske påstand «Nederland praktiserer i dag, med støtte i loven, eutanasi på den sykes premisser» i et merkelig lys. Vigeland gir et vrengebilde av praksisen i Nederland ved kritikkløst å skjønnmale forholdene i landet. Det er på sin plass å minne om at samme Vigeland var sakkyndig vitne da Sandsdalen-saken ble behandlet i byretten.

Nå vil norske tilhengere av legalisering svare at man må ha mekanismer mot misbruk; man må bl.a. ha en nemd bestående av leger, jurister, og psykologer/psykiatere. Imidlertid viser de nederlandske erfaringene at denne tankegangen er temmelig naiv. Nær sagt alle retningslinjer for aktiv dødshjelp har enten blitt brutt eller modifisert i løpet av de siste 20 årene - med en foreløpig «topp» i høyesterettsdommen av 1994. Denne dommen åpner nemlig for at leger kan fortolke dødshjelpkriteriet «uutholdelig lidelse» rent psykisk. Opprinnelig var kriteriet myntet på fysisk syke.

Alt dette til tross, støter man stadig på myten om at det ikke har skjedd noen utglidning i praktiseringen av aktiv dødshjelp i Nederland - nå senest i Kari Vigelands kronikk. Det er på høy tid at legaliseringsaktivistene her stikker fingeren i jorda, eventuelt ser hvor (neder)landet ligger. Det er, etter mitt skjønn, særlig to forhold som gjør at det sklir ut: Det faktum at man har brutt med drapstabuet og latt legen innta dobbeltrollen som både livredder og bøddel. Derigjennom har man både normalisert, institusjonalisert og legitimert det å ta liv, noe som betraktes som en (endelig) «behandling» av både sykdom og medfødte handikap. Det andre forholdet som er essensielt i denne glideflukten, er nettopp den sterke vektleggingen av menneskets selvbestemmelsesrett (autonomi) - som altså Kari Vigeland besynger. For jo sterkere man fokuserer på selvbestemmelsesretten, desto vanskeligere blir det å komme løpende etterpå og prøve å begrense denne retten. Også på dette punktet er det behov for at noen hver stikker fingeren i jorda. Dødshjelp

Lars Johan Materstvedt kommer i denne kronikken blant annet inn på situasjonen i Nederland, hvor han mener at nær sagt alle retningslinjer er blitt brutt eller modifisert i løpet av de siste 20 årene. Materstvedt er førsteamanuensis ved Filosofisk institutt, NTNU.