Dødshjelpens forutsetninger

Det har vært flere reaksjoner på min kronikk om dødshjelp og livssyn (13.10.). Petter C. Borchgrevink (18.10.) synes å mene at det ikke er noe behov for aktiv dødshjelp i Norge, og Lars Johan Materstvedt (22.10.) beskylder meg for å gi «et vrengebilde av og skjønnmale» eutanasipraktiseringen i Nederland.

I min kronikk fremhevet jeg de livssynsforankrede verdier som er kommet til uttrykk i dødshjelpdebatten. Undersøkelser viser en statistisk klar sammenheng mellom religiøsitet på den ene siden og negativ holdning til selvbestemt abort og selvbestemt død på den annen side. Det betyr ikke at alle humanetikere er for og alle religiøst troende imot at eutanasi i noen situasjoner bør være straffritt. Man kan f.eks som Borchgrevink, og mange leger med ham, mene at det ikke er noe behov for aktiv dødshjelp, begrunnet med at smertelindringstilbudet er godt nok i Norge - eller er i ferd med å bli det.

Et landsdekkende tilfredsstillende palliativt (lindrende) tilbud er en viktig målsetting, men langt fra noen realitet i Norge idag. Professor Stein Kaasa, leder av vårt eneste kompetansesenter for smertebehandling, mener utfra erfaringer at bare halvparten av kreftpasienter med kjent smertediagnose får god nok smertelindring idag (Aftenposten, 28.10.). Overlege ved kreftomsorgsavsnittet ved Bærum sykehus, Stig Ottesen, mener den vanlige formuleringen «Du skal i hvert fall slippe å ha det vondt!» brukes av leger for å slippe unna den vanskelige samtalen med kreftpasienter, man kan ikke gi noen garanti om god lindring den siste levetiden (Vårt Land, 9.2.98). Kaasa peker på behovet for en kompetanseheving på området.

Helseministeren har nylig, i tilknytning til dødshjelpsdebatten, gjort et utspill om å satse på livshjelp for døende. Det vil innebære et betydelig økonomisk løft å bringe den lindrende behandling opp på et anstendig nivå for hele landet. Optimal palliativ behandling og omsorg vil redusere ønsker om aktiv dødshjelp betydelig, men ikke medføre at slike anmodninger helt faller bort.

I Nederland, og i en rekke andre land der det har vært fremmet forslag om lovendring på området, er det ikke smerte, men uutholdelig lidelse (untolerable suffering) som legges til grunn. I Nederland er det således sjelden at en anmodning om eutanasi utelukkende begrunnes med smerte. Lidelse kan ha utspring i ulike typer symptomer som kan følge med terminal sykdom (og i noen tilfeller også mer kroniske lidelser), symptomer som i mer eller mindre grad kan behandles og lindres. Det er den totale opplevelse av meningsløs lidelse for den syke som skal være avgjørende. For noen oppleves det uutholdelig lidelsesfullt å være bundet til sengen, tilknyttet slanger og apparatur, mens man beveger seg mellom ulike nivåer av våkenhet, intenst ubehag og angst.

Den nederlandske legen Pieter Admiraal sammenfatter på bakgrunn av sin brede erfaring med eutanasi, tre klustre av årsaker som ligger til grunn for slike anmodninger: 1) Tap av menneskelig verdighet, 2) lidelsen oppleves som meningsløs (senselessness) og 3) lengsel etter døden. Han beskriver disse pasienter som preget av et fullstendig energitap og en enorm tretthet. Hos de ekstremt utslitte kreftpasienter kan han se en ensomhet som har sammenheng med at de ikke lenger orker å ha noen relasjon til andre (detachment). Selv med en betydelig styrkning av det lindrende behandlingstilbud og med oppgradert omsorg for de terminalt syke, vil det neppe kunne unngås at sluttfasen for enkelte kan bli slik Admiral beskriver; heller ikke alle rene smerteproblemer vil være løst. Noen vil da ønske hjelp til å velge seg ut av livet på en skånsom måte.

Materstvedt mener jeg kritikkløst skjønnmaler og gir et vrengebilde av eutanasipraktiseringen i Nederland. I min kronikk viste jeg til en nyere forskningsrapport (van der Maas o.fl., 1996) som konkluderer med at det ikke har skjedd noen utglidning på dette området, slik noen har fryktet og andre har hevdet - uten pålitelig dokumentasjon. I denne undersøkelsen ble registrert ulike dødshjelpsrelaterte handlinger som prosent av antall dødsfall i bestemte perioder, så som: behandlingsunnlatelse (passiv dødshjelp), smertebehandling med livsavkortende virkning (dobbelteffekten), assistert suicid, eutanasi med kompetent samtykke og eutanasi uten kompetent samtykke. Det er da særlig den siste type handling som skulle kunne indikere en eventuell utglidning. Prosenten var her i Nederland 0,8% av antall dødsfall i 1990 (før lovfestingen i 1993, knyttet til en ny lov om behandling av lik, kremering m.m.) og 0,7% i 1995 (etter lovfestingen). I en tilsvarende undersøkelse i Australia (hvor man ikke har noen lov som kan gjøre eutanasi straffritt), var prosenten for denne type handlinger hele 3,5%, dvs. fem ganger så høyt som i Nederland (Kuhse og fl., 1997). Nivået for eutanasi etter kompetent anmodning lå på omtrent samme nivå som i Nederland, rundt 2%. Tilsvarende undersøkelser er ikke gjort i andre land.

I stedet for å forholde seg til denne type undersøkelser, presenterer Materstvedt enkeltstående påståtte tilfeller av dødshjelp i Nederland som skal vise at man her er på ville veier, samtidig som han harselerer over begrunnelsene for at man her i bestemte situasjoner aksepterer aktiv dødshjelp. Betingelsene for å kunne utføre dødshjelp straffritt i Nederland bygger på mer enn 20 års rettspraksis på området. De viktigste betingelsene er: 1) Den syke må være kompetent (tilregnelig) og tilstrekkelig informert om sin sykdom, dens behandlings- og lindringsmulighet; 2) Den syke må anmode om eutanasi, konsistent og gjentagende over en rimelig lang periode; 3) Den syke må ha en uutholdelig lidelse uten bedringsmulighet, 4) Bare den sykes lege kan utføre eutanasi, etter først å ha konsultert en annen lege.

Her har Materstvedt bl.a. innvendinger mot den faste betingelsen, omhandlende den sykes autonomi, eller selvbestemmelsesrett: «Sjelden er man vel mindre autonom enn når man er lenket til sykesengen, deprimert, full av smerter og fortvilelse - og derfor ønsker å unnslippe det hele,» heter det. Pasienten burde «nesten være frisk» for å kunne treffe en slik beslutning. Materstvedt synes å mene at man her skal stille et absolutt krav om optimal selvstyrt fungering. Dette kan være en legitim filosofisk betraktningsmåte. Det er imidlertid rettslig tradisjon for at alvorlig syke i slike situasjoner ikke skal umyndiggjøres, f.eks. når det gjelder opprettelse eller endring av testament.

Materstvedt synes å mene at dersom man først aksepterer eutanasi for autonome syke (en form for autonomi han for så vidt heller ikke aksepterer), så vil det skje en utglidning som fører til at man aksepterer å ta livet både av mentalt syke og nyfødte med skader (slippery-slope-argumentet). Det finnes imidlertid verken empirisk eller logisk belegg for å hevde dette. Det er videre opp til det enkelte land å trekke grenser for når en handling skal kunne tillates og ikke. Hvilket da også gjøres. Det ligger nær å bruke selvbestemt abort som eksempel. I Norge tillater vi selvbestemt abort de første tolv ukene av svangerskapet, mot f.eks. 18 uker i England. Videre har vi godkjent kunstig befruktning og sæddonasjon, men ikke eggdonasjon.

Uansett hva man måtte mene om Nederlands forutsetninger for at eutanasi skal kunne være straffritt, er det således opp til oss å trekke våre grenser når vår foreldede lovgivning på området en gang skal revideres. Doktor Sandsdalen kan i utgangspunktet idag rammes av lovens aller strengeste straff, som er 21 års fengsel. Det er lite tilfredsstillende at et humant og demokratisk samfunn som vårt ikke gjør et klarere skille mellom slike tilfeller av dødshjelp og voldelige drap.