Dommedagsprofeter

Regjeringen skal legge fram en ny språkmelding. Det er selvfølgelig et godt tiltak; det er utmerket at regjeringen ønsker seg en aktiv og bevisst språkpolitikk. Men slik saken har vært framlagt i media, er det grunn til å stille spørsmål ved grunnlaget for den varslede meldingen.

Premisset synes å være at norsk er et truet språk som står i fare for å dø ut dersom ikke beskyttende tiltak blir satt i verk. Det er urovekkende at språkrådsdirektør Sylfest Lomheim, som leder for landets fremste rådgivende organ i språkspørsmål, gjør seg til talsmann for et slikt dommedagsscenario som han bør vite at det ikke eksisterer noe faglig grunnlag for. Retorikken er preget av dramatisk ordbruk og en slående mangel på fakta: Hvilke forhold er det som tilsier at norsk skal være truet, og ikke minst, hva slags definisjon av «truet språk» bygger en slik påstand på?

Kulturminister Trond Giske uttaler i en pressemelding i slutten av mars: «Språk rundt omkring i verden blir rett og slett borte og brukes ikke lenger. Norsk er under et helt annet press enn for bare noen få år siden, spesielt på grunn av utviklingen med internett og media.»

Her kobler ministeren sammen to utsagn som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er korrekt at svært mange av verdens språk står i akutt fare for å dø ut, en kulturell katastrofe som etter vår oppfatning får altfor lite oppmerksomhet.

Men de språkene det er snakk om, er i en helt annen situasjon enn norsk. Dette er språk der antall talere kan telles i tusener heller enn millioner, som er minoritetsspråk innenfor den staten eller det området der de snakkes, og som ikke er i bruk på samfunnsarenaer som skole, næringsliv, politikk og forvaltning, der majoritetsspråket dominerer. Et av de viktigste kriteriene på at et språk er truet er at morsmålstalere ikke lenger lærer det videre til sine barn, enten på grunn av aggressiv språkpolitikk fra majoritetsgruppen, som ønsker språklig enhet innenfor nasjonalstaten, eller fordi de selv anser at språket ikke har noen verdi når det er majoritetsspråket som er forutsetningen for å lykkes på alle samfunnsarenaer.

Ingen av disse kriteriene passer på norsk. Med over fire millioner morsmålstalere er norsk i verdenssammenheng et svært stort språk. Ifølge tall fra det anerkjente nettstedet Ethnologue er norsk det 114. største språket i verden etter antall talere; regner vi med at det snakkes rundt 6500 språk i verden i dag, befinner norsk seg altså blant de øverste to prosentene.

Enda viktigere er det at norsk i overveldende grad er det dominerende språket i det norske samfunnet, med sterk institusjonell støtte på alle fronter: i barnehage og skole, i politikk og forvaltning, i media og på de aller fleste arbeidsplasser. Faren for at norsktalende foreldre skal slutte å snakke norsk til barna sine, er langt fra overhengende.

Det virkelige problemet er faktisk at den aggressive norske språkpolitikken langt på vei har tatt livet av andre språk innen landets grenser, som kvensk og de samiske språkene.

Bekymringen for det norske språkets framtid grunngis med vage formuleringer om media, internett og bruk av engelsk i akademiske miljøer, men faktisk dokumentasjon på den skadelige effekten disse skal ha på morsmålet er totalt fraværende.

Det er ikke tilfelle at kontakt med andre, større språk i seg selv utgjør noen språklig trussel. Slik kontakt har foregått mellom ulike språksamfunn til alle tider; det som avgjør hvilken innvirkning kontakten har på språket, er blant annet hva slags status det mindre språket har, om det har et skriftspråk, brukes i offentlig forvaltning o.l.

Statsråd Giske nevner Internett som et eksempel på en faktor som stiller det norske språket under press, men utdyper ikke på hvilken måte internett er en trussel, eller hva slags effekter det faktisk har. Faktum er at Internett regnes som en ressurs for mange små språk, fordi det gjør publisering enklere, og språklige ressurser lettere tilgjengelige.

Dette er tilfelle for kvensk hvor nå undervisningsmateriell og grammatikkutkast er lagt ut på internett. Så vidt vi kan forstå, har også bruk av internett gitt et kraftig oppsving for bruken av skriftlig norsk. Folk skriver som aldri før; de blogger, bruker diskusjonsfora, lager nettsider og skriver e-poster, og de gjør det i svært stor grad på norsk. At det kanskje i tillegg har skjedd en økning i bruken av engelsk, er faktisk irrelevant i denne sammenhengen, med mindre da argumentet er at flerspråklighet i seg selv er en trussel mot morsmålet; det er i tilfelle en påstand som mangler ethvert empirisk og teoretisk grunnlag.

I beste fall kan vi kanskje snakke om et potensielt domenetap for norsk, noe Giske trekker frem i et intervju i Morgenbladet når han sier at engelsk i stadig større grad brukes innen forskning, høyere utdannelse og i store konsern.

Men hva slags belegg har han for denne påstanden? En undersøkelse utført av NIFU på vegne av Språkrådet i 2004 viser at prosentandelen akademiske publikasjoner på andre språk enn norsk har vært rimelig stabil mellom 1979 og 2000, og det ser dermed ut til at norske forskere i 2000 skrev omtrent like mye på norsk som de gjorde 20 år tidligere.

En rask gjennomgang av de registrerte publikasjonene ved vår institusjon, Universitetet i Oslo, viser faktisk en sterk økning i andelen tidsskriftspublikasjoner på norsk etter 2000 sammenlignet med perioden 1979 til 2000 – fra 2,52% til hele 12,53%.

Undergangen for norsk som akademisk språk ser dermed ikke ut til å være faretruende nær. Dette må språkrådsdirektøren åpenbart være klar over, ettersom det var hans eget organ som bestilte undersøkelsen.

Likevel velger han å overse fakta og fortsette spådommene om morsmålets snarlige død. Det er dessverre nærliggende å anta at dette springer ut av en side ved norsk språkpolitikk som vi godt kan være foruten, nemlig synet på det norske språket som et nasjonsbyggende element. Denne nasjonalromantiske tankegangen var den underliggende årsaken til undertrykkelsen av samisk og kvensk og nedvurderingen av andre minoritetsspråk i dag.

I verdenssammenheng er flerspråklighet normaltilstanden, og for å ikke bli akterutseilt i en globalisert verden er det viktig å beherske og utvikle sitt morsmål og viktige fremmedspråk – i flertall!

Det er ikke noe galt med at regjeringen ønsker en økt bevissthet på bruken av det norske språket i møtet med en globalisert verden, men politikken må være basert på en korrekt forståelse av hvordan språkutvikling og språkendring foregår, ikke på lettvint skremselspropaganda om at språket kommer til å gå nedenom dersom folk ikke tar seg sammen og snakker skikkelig. Det siste har vært hevdet i alle samfunn så langt tilbake vi har skriftlige kilder, og sannsynligvis mye lenger, uten at den varslede undergangen er inntruffet.

Skal det norske språkets «pressede» situasjon være utgangspunktet for en nasjonal språkpolitikk, vil vi først etterlyse en grundig dokumentasjon av de forhold som etter språkdirektørens mening er en trussel for nasjonalspråkets overlevelse.