FØLGER IKKE REGLENE: Det er derfor det er så vanlig å tro at Trump er sprø. Han følger ikke reglene. Han følger ikke sosiale normer. Han vil ikke nødvendigvis være venner med deg, skriver artikkelforfatteren.  
FØLGER IKKE REGLENE: Det er derfor det er så vanlig å tro at Trump er sprø. Han følger ikke reglene. Han følger ikke sosiale normer. Han vil ikke nødvendigvis være venner med deg, skriver artikkelforfatteren.  Vis mer

Donald Trumps diagnoser

Et mer interessant spørsmål, egentlig, er dette: Hva er det med oss, som gjør at vi tror Trump må ha en diagnose?

Meninger

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

Det er sagt at psykologer ikke skal gå ut med diagnoser på offentlige mennesker som de ikke selv har undersøkt. Årsaken skal være at det virker useriøst. Det er heller ikke mulig: Skal man stille en diagnose, må man vite ting om en person som det ikke er mulig å vite uten en grundig undersøkelse. Enn videre er diagnostisering vanskelig. For en psykolog trenger ikke en diagnose være mer enn et arbeidsverktøy, mens f.eks. rettsvesenet kan se annerledes på dét.

En psykiatrisk diagnose, enten man ser på det som et arbeidsverktøy som man kan revurdere etter hvert som behandlinga skrider frem eller ikke, er ingen spøk. Når man sier om en person at vedkommende må «ha en diagnose», er det klart at det ikke er lungebetennelse man snakker om. Å tro om noen at vedkommende «har en diagnose», betyr at man tenker at vedkommende ikke helt befinner seg i denne verden, er utilregnelig, eller farlig.

Det er ingen klar sammenheng mellom det å ha en diagnose og det å være farlig. Noen av våre aller farligste har en diagnose. Farlige mennesker er overrepresentert innen visse diagnoser – selv når de fleste som har akkurat samme diagnosen faktisk er mindre farlige enn folk flest. Samtidig er det fullt mulig å være svært farlig og ikke ha noen diagnose.

For meg er en diagnose ikke noe annet enn et stykke papir, gjerne med signatur og stempel, hvor det står at en person viser samme måte å være på som en rekke andre mennesker, og at denne væremåten er kjent for å være problematisk. Mennesker har ikke diagnoser inni seg: de tilfredsstiller, eller tilfredsstiller ikke, krav til en diagnose.

For hva er vel en personlighetsforstyrrelse?

ICD-10 sier følgende, generelt, om personlighetsforstyrrelser:

En spesifikk personlighetsforstyrrelse er en alvorlig forstyrrelse av individets karaktermessige konstitusjon og atferdsmønstre, som vanligvis omfatter flere områder av personligheten, og nesten alltid forbundet med betydelige personlige og sosiale problemer.

En enkel forklaring på personlighetsforstyrrelse, er dette: Alle mennesker har uvaner, kjepphester, blinde flekker, måter vi gjør ting på som vi ikke burde gjøre dem på. Når vi blir gjort oppmerksom på dem, forstår vi dette, og vi forsøker å endre på det, eller vi godtar at vi er mennesker med enkelte feil eller laster. De personlighetsforstyrrede har et annet forhold til uvanene sine. Uvanene er en del av personligheten deres og er en viktig del av hvem de er.

Hvis man er avhengig av å opprettholde et bredt nettverk av kontakter, og lever et komplisert liv med høyt aktivitetsnivå, da takler man ikke konkurransen, og blir utmanøvrert. Man klarer ikke holde på jobben. Man klarer ikke holde på vennskap.

Uten å stille, eller ikke stille, noen diagnose: En person som klarer det Trump klarer, kan ikke være personlighetsfortyrret.

Så hva er det med Trump?

Slik Donald Trump formulerer seg, snakker han i grandiose termer, slik amerikanske forretningsfolk gjerne gjør. Han prøver å styre USA som om USA var en bedrift - en tanke som er forståelig der hvor han kommer fra.

Nå er det sånn at det er grenser for hvor mye jeg kan spekulere over hvor kloke Trumps valg er. For å si det kort og brutalt: Uansett hva jeg eventuelt tror om ham, så er han smartere enn det jeg er. Han har klart å bli president i USA, og jeg klarer ikke å få en plass i kommunestyret engang. Det er altså faktisk ikke vanskelig å spekulere i at metodene hans har en hensikt, han har et mål, og han er i ferd med å nå dem. Jeg ville neppe stemt Trump, men det er fordi han står for andre verdier og interesser enn jeg. Så et mer interessant spørsmål, egentlig, er dette: Hva er det med oss, som gjør at vi tror Trump må ha en diagnose?

Hva er det vel med oss?

Noe av det mest interessante jeg har gjort, er å rekruttere selgere. Jeg arbeidet med det i fem år. Jeg innså etter hvert at jeg ikke skal drive med salg (jeg vet stort sett hva som skal til for å være en god selger, og jeg er ikke en av dem). Men salg innebærer så mye psykologi, at det er trist psykologer ikke er mer interessert. Salg er så mangt – det er vanligvis ikke snakk om å lure folk til å betale så mye som mulig for en vare de ikke har bruk for, svært ofte tvert imot. Selgere vet ofte mer enn psykologer om hva som skal til for å formidle trygghet, for eksempel. Men det å kunne noe om salg, gir også grobunn for refleksjon. Hva skaper ikke trygghet?

Det er en del regler som selgere pleier å følge. Man skal ikke snakke nedsettende om konkurrentene. Man skal ikke kle, eller oppføre, seg på måter som trekker oppmerksomheten vekk fra budskapet. Man skal speile den man snakker med. Selgere som er flinke til å følge reglene, gjør det gjerne bra. Mysteriet er de selgerne som bryter alle reglene og som gjør det enda bedre. Og nei, jeg vet ikke hva det er med dem, jeg heller. Selv om jeg kan spekulere. Hvilke regler bryter Trump?

For det første: Han har (i motsetning til narcissistene) ikke noe desperat behov for å bli likt. Det er ganske tydelig: Han skjeller ut folk, han er svært tydelig på hvem han misliker, og han ber, såvidt jeg forstår, ikke om unnskyldning.

For det andre: Han er ikke forutsigbar. En dyktig selger formidler først og fremst trygghet: Kjøper du løsninga fra meg, trenger du ikke tenke på dette mer. Dyktige selgere selger nettopp det du trenger. En person som ikke er forutsigbar, formidler ikke trygghet.

Diagnosemanualene beskriver stereotyp atferd. Tilfredsstiller man en diagnose, er atferdsreportoiret begrenset. Det er normale, intelligente mennesker som er utilregnelige og uforutsigbare. Det er derfor intelligens skremmer: Du kan aldri vite hva en skikkelig smart person kan finne på.

Det er derfor det er så vanlig å tro at Trump er sprø. Han følger ikke reglene. Han følger ikke sosiale normer. Han vil ikke nødvendigvis være venner med deg. Han reagerer prinsipielt, og derfor forutsigbart bare hvis du kjenner ham godt og vet hva planen hans er.

Så hva kan det være med Trump?

Alle, tilsynelatende, skjønner at Trump er et lite barn med for stort ego og for mye penger, og at han er helt i utakt med virkeligheten. Selv om vellykkede norske økonomer mener at den økonomiske politikken hans er noe de kjenner igjen, og støtter. Vi liker ikke innvandringspolitikken hans, selv om han, såvidt jeg forstår, vil at USA skal ha en mer liberal innvandringspolitikk enn den vi har nå. Han er i det hele tatt et velkomment mobbeoffer: Hvis det kommer fra Trump, tror vi automatisk at det er dumt.

Det er velkjent fra psykologisk forskning at det er veldig problematisk med institusjoner hvor de ansatte ikke kan stilles til rette for de feilene de gjør. Amerikansk politi er beryktet for å plante bevis for å få hektet narkotikalangere som er for flinke til å holde sin sti ren – selv om det medfører at uskyldige kan bli hektet. Det er mulig dels fordi politiet ser på seg selv som de som kjemper det godes kamp, og at all kritikk av dem følgelig er unyansert og usaklig. Og dette selvbildet kan opprettholdes fordi politi som begår forbrytelser i beste hensikt, ikke blir stilt til ansvar. Det må antas at det finnes tilsvarende institusjoner her i landet.

Så hvis det faktisk er rimelig å tro at Trump ikke skjønner at han er i ferd med å kjøre USA i grøfta, kan det være her forklaringa ligger. Men da er det ikke lenger snakk om noen diagnose, men om hva han har lært, eller rettere sagt, ikke lært: Han kan ha lært at uansett hva han gjør, får det ingen negative konsekvenser for ham. Dette er en gjenganger hos mennesker med mye makt som blir tatt i å gjøre forferdelig dumme ting: De har ikke blitt tatt i alle de tidligere, ikke fullt så dumme tingene de har gjort, så de tør å ta stadig større risikoer. Skal du unngå å bli sentral i den neste Watergate- eller Lewinsky-skandalen, så sørg for å bli tatt i noe relativt uskyldig relativt tidlig i karriéren.

Mitt forslag til forklaring på at folk tror at Trump har en diagnose, og at denne diagnosen altså ikke er i samme kategori som lungebetennelse, er at han bryter reglene så selvsagt, og at han slipper unna med det. Og at det kan vise seg å være en vellykket strategi. Det skal ikke være sånn.

Vi, altså de fleste av oss, vil ha en verden hvor de reglene vi tror på, er sanne og gode og riktige, og hvor det å bryte dem, fører til de konsekvensene vi synes de burde føre til. Hvis ikke, blir verden veldig komplisert, og veldig skummel. Så vi vil ha ei forklaring som betyr at verden er ganske forutsigbar og ikke så skummel.

Jeg kan dessverre ikke gi dere det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook