MEDIESKY: Thomas Pynchon har ikke latt seg fotografere på 50 år. Bare ved en eneste anledning har han latt sin stemme klinge offentlig, nemlig i et par episoder av «The Simpsons», der han opptrer med en papirpose over hodet.
MEDIESKY: Thomas Pynchon har ikke latt seg fotografere på 50 år. Bare ved en eneste anledning har han latt sin stemme klinge offentlig, nemlig i et par episoder av «The Simpsons», der han opptrer med en papirpose over hodet.Vis mer

Dop, konspirasjoner og subkultur

Myteomspunnede Thomas Pynchons absurde verden.

ANMELDELSE: Thomas Pynchons litteratur er skeiv. Skeiv på grunn av sine mange dopsekvenser, skeiv på grunn av sine seksuelle eskapader som ikke er uten homoerotiske relasjoner og, ikke minst, på grunn av sin skeive framstilling av verden.

I hans to romaner, «Iboende brist» og «Mot dagen», som nå foreligger på norsk, skulle det finnes gode eksempler på dette.

Myter, jakt og konspirasjoner
Amerikanske Thomas Pynchon, født 1937, er en av de mest myteomspunnede forfatterne i dag. Pynchon har under hele sitt forfatterskap unngått publisitet og har ikke latt seg fotografere siden collegeårene, noe som ikke har gått upåaktet hen.

Ved ett tilfelle skal Pynchon ha blitt jaget fra sitt tilholdssted i Mexico City av en fotograf fra Time Magazine og flyktet til landsbyen Guanajuanto inn i fjellene, som passasjer på en buss.

Foruten de sedvanlige konspirasjonsteoriene, de innskutte sangtekstene og en salig blanding av populærkultur, vitenskap, overnaturlighet og komikk, er jakten og forfølgelsen og deres forlengelse — frihetsberøvelsen — også noe av det som forener de to foreliggende romanene.

Riktignok er den ytre ulikheten mest påfallende med det første. «Iboende brist» har et kronologisk forløp, kretser om én hovedperson, i en avgrenset tid og geografi. «Mot dagen» veksler til gjengjeld mellom parallelle historier, kretser om en rekke personer som igjen kretser om hverandre, i utallige forflytninger i tid og i rom. Legg så til en god dose fantastiske oppspinn, leksikalske terminologier, kvasifilosofiske diskusjoner og reiser både inn i jorden og gjennom «passasjer» eller «portaler» til andre steder og tider, så framstår romanen i alle fall kompleks.

Jules Verne og Brødrene Dal
Handlingen i «Mot dagen» foregår sånn cirka mellom Verdensutstillingen i Chicago i 1893 og første verdenskrig, men det er ikke en sånn historisk roman. For meg er det mer en mix av Jules Verne og Brødrene Dal, bare i en langt mer avansert versjon. Uansett finner man noe av den samme virkelighetsskeivheten, komikken og absurditeten. Slik høres det for eksempel ut når Pynchon tar oss med på Anarkist-Golf:

«Neste dag var Reef, Cyprian og Ratty ute på anarkistenes golfbane og tok en omgang Anarkistgolf, en dille som for tiden feide over den siviliserte verden, hvor det ikke var noen fastlagt rekkefølge på hullene — faktisk heller ikke noe fastlagt antall hull — og fleksible avstander var det også, enkelte hull bare en liten putt fra hverandre, andre utallige hundre meter så man måtte ha kart og kompass for å lokalisere dem.»  

« «Mot dagen» »

Thomas Pynchon

Dette høres jo morsomt ut, men man skal ikke redusere Pynchon til bare å fjase; scenen speiler også hvordan det ikke er i virkeligheten; det finnes ikke en slik fri golf. Og for meg dreier nettopp denne romanen seg mye om frihet.

Utslettelsen av frihet
Hvis det er noe mennesket uansett er fanget av på jorden, så er det tiden og rommet. Vi kan for eksempel ikke reversere tiden og vi kan ikke gå gjennom en mur. Felles for mange av personene i «Mot dagen» er at de på et eller annet vis berører dette «fangenskapet» og ideen om frihet, om det så de anarkistiske omstreifernes nomadiske liv, leiemorderens jakt, hydrogenskipets ferd gjennom jordkloden eller vitenskapsmennenes passasjer i tid og rom. Det er snakk om å bli frarøvet frihet og å transcendere tid og rom, å nærme seg den totale friheten.

Derfor er det ikke tilfeldig at det i «Mot dagen» finnes et mørke som truer de ulike livsformene, og at den historiske handlingen — i likhet med Robert Musils «Mannen uten egenskaper» — løper mot første verdenskrig, den ultimate utslettelsen av frihet?

Marihuanarus og subkultur
I «Iboende brist» møter vi privatdetektiven Larry «Doc» Sportello som i konstant marihuanarus er på oppdrag for andre, gjerne uten betaling. Det er ikke en overdrivelse å si at det florerer av dop, musikkreferanser og seksuelle tête-à-têter. I god Pynchon-ånd støter vi også på vektorer, kybernetiske organismer og zomer. Å jada, det er skeivt.

Vesentlig er det likevel at vi befinner oss i samfunnets subkultur, blant hippier, dopavhengige, surfere og kriminelle. Vietnamkrigen er over, noen blir drept, noen blir kidnappet og den rusa surfmusikeren Coy Harlington selger sjela si til myndighetene for å bli «streit», men mister han ikke dermed livet sitt — og friheten? Den amerikanske drømmen skimter vi gjennom den styrtrike eiendomsmogulen Mickey Wolfmann som har tjent seg styrtrik på andres behov for husly, det som «burde ha vært gratis», eller fritt for alle.

Et usynlig fellesskap
Under den sjargongpregede, komiske og hysteriske detektivromanen, finnes det også et mørke, en knust illusjon. Og det er nettopp sammenblandingen av komedie og tragedie, absurditet og sivilisasjonskritikk, skjødesløshet og melankoli som gjør «Iboende brist» til noe mer enn en roman som skal løse et mysterium. Det er en bok som skildrer subkulturen i Mulighetenes land, et land som snarere bærer på en iboende brist.

Dystopien i disse to romanene til tross. Det finnes også et usynlig fellesskap der mennesker, om enn i ekstreme og sære relasjoner, finner hverandre. Det finnes en framtid for noen, en vei til et annet sted, en dør til en annen verden. Om så det er imaginært.

« «Mot dagen» »

Thomas Pynchon