VINNER IGJEN: Kristin Rosenberg var månedens poet i november. Nå har hun vunnet igjen, med et lite, fortettet dikt. Foto: ANNELISE KNUTSEN
VINNER IGJEN: Kristin Rosenberg var månedens poet i november. Nå har hun vunnet igjen, med et lite, fortettet dikt. Foto: ANNELISE KNUTSENVis mer

- Du må orke å forkaste mye

Kristin vant med et miniatyrdikt.

(Dagbladet.no): Juryen har bestemt seg, og kan nå offentliggjøre månedens vinner på Diktkammeret for februar. Hun heter Kristin Rosenberg!

Og det er faktisk bare noen måneder siden hun vant sist.

Miniatyrbilde
Også i november ble Rosenberg kåret til månedens poet, da med et dikt som hørte til i en serie hun har skrevet mye på de siste årene - om figurene Meza, Timorev, Yanni og Vezlak.

Men diktet hun vinner med denne gangen, «Miniatyr», hører ikke med til serien.

- Jeg har laget noen få andre miniatyrdikt - et av dem var med i månedens utvalg en gang for lenge siden, sier hun.

- Tittelen henspiller rett og slett på billedkunst; en gang for mange år siden gikk jeg i avdelingen for miniatyrbilder i Rijksmuseum i Amsterdam og ble veldig fascinert av det fine, lille formatet og de små, presise penselstrøkene, forteller hun.

Inspirasjonen har hun imidlertid hentet hjemme. Diktet kom til henne en kveld hun satt og så ut på snøen som falt i lyset fra gatelykta utenfor huset.

- Samtidig hadde jeg noe cellomusikk i hodet. Det var noe med lyden av bue mot streng og den mørke klangen - i kontrast til den lette, lyse snøen - som jeg hadde lyst til å prøve å lage et bilde av, sier hun.

- Lytt etter det egne språket
- Hvilket råd vil du gi til andre som har lyst til å begynne å skrive dikt?

- Lese mye, lytte til musikk, se på bildende kunst. Være så åpen og mottagelig som mulig når man observerer, både på det ytre og indre plan. Lytte etter det egne språket, skrive mye. Og orke å forkaste mye, sier Rosenberg.

Hun synes det er en ære å bli månedens poet, ikke minst med tanke på de tre andre finalistene. De representerer alle elementer som  kjennetegner gode dikt, synes hun:

- To fine, skarpe bilder, og et litt lengre dikt som gir fra seg lyset sitt på en langsommere måte, synes hun.

Juryens kommentar
Å fanga musikkens rørsler. Å komprimera synet av ei kvinne og ei musikkoppleving i ein miniatyr av eit dikt på fem linjer. Å skape kontrastar mellom mørkt tre og kvit snø.

Å skape ein merkeleg samanheng mellom det kvite hestehåret på cellobogen og håret til kvinna som musikkens lydbølgjer svevar over. I eit rom som vert opna mot eit større rom. Der snøen fell. Rørslene av buen over strengene på celloen. Det mongolske hingstehåret som får strengene til å vibrera. Det opnar seg eit rom med tjukke murvegger og romanske bogar, fylte av ein cellosuite av Bach.

Vekslande frå lesing til lesing mellom ulike stemningar. Frå ein melankolsk sarabande med ettertenksame strøk med bogen, til ein oppglødd og fingerforelska bourée med rytmisk sprett over strengene. Snøfnugg som dansar over kvinnehår til cellokvinnekroppens tonar. Det får diktet til å lysa.

Me får bare nokre få fortetta glimt. Av lyd, rom, fargar og taktile sansingar. Ein miniatyr. Ein ordskulptur. Full av orda si magiske kraft. Den magien som viser oss at ein miniatyr har store rom på innsida.

For juryen, Helge Torvund.
I juryen satt også Kristian Rishøi og Marie L. Kleve