ADVARER: Cory Doctorow mener urimelige lisensavtaler og kopisperrer signaliserer til forbrukerne at underholdningsindustrien mener de ikke er til å stole på. Foto: SCANPIX
ADVARER: Cory Doctorow mener urimelige lisensavtaler og kopisperrer signaliserer til forbrukerne at underholdningsindustrien mener de ikke er til å stole på. Foto: SCANPIXVis mer

Du skulle ikke behøve å selge sjelen din for å laste ned musikk

Avtaler om nedlasting må være rettferdige, skriver Cory Doctorow.

||| Her er verdens korteste, mest rettferdige og enkleste lisensavtale: «Ikke bryt opphavsretten». Hvis jeg fikk bestemme, ville enhver digital nedlasting — fra musikken på iTunes til Amazons Mp3-butikk, til e-bøkene fra Kindle og Sony Reader, og spillene til Xbox — ha denne, og bare denne lisensavtalen.

«Ikke bryt opphavsretten» har mye bra ved seg, men det beste er at den signaliserer overfor kjøperne: «Du er ikke i ferd med å bli lurt».

KRIGEN OM OPPHAVSRETT har frambrakt flere rare og morsomme forslag. Det snodigste var da plateselskapene begynte å argumentere for at man trengte mer undervisning om opphavsrett fordi unge mennesker vokser opp uten den moralske følsomheten som gjør dem til ansvarlige medlemmer av samfunnet.

Dette er altså de samme plateselskapene som i flere tiår fortalte myndighetene at det absolutt ikke var deres jobb å passe på de unges moral — at de ikke kunne holdes ansvarlige for utbredelsen av sex, drugs and rock'n'roll, for gangster rap, og rave partyer stinne av dop. De har nå gjort helomvending, og begynt å moralisere om hvor korrumperende nedlasting er for unge sinn.

Vel, de har delvis rett. Det faktum at de unge — og en hel del voksne — ikke ser noe galt i å ødelegge for plateselskapene, er avgjort dårlig nytt for plateselskapene.

Da Napster startet opp i 1999, var den generelle stemningen at dette fortjente selskapene. De fortjente å lide fordi de hadde sendt ut for mange pent innpakkede boyband, fordi de sluttet å produsere singler, fordi de ikke tok i bruk backlistene, fordi selskapene drev med prissamarbeid for å bestemme hvor mye cd-ene skulle koste, og fordi de generelt ga artistene lusne kontrakter.

Så kom Digital Rights Management (DRM), søksmål (først mot tjenestetilbydere som Napster, så mot titusenvis av musikkelskere), deretter bruken av utspekulert programvare for å bekjempe kopiering, kampanjer for ensidige lovforslag, ødeleggelsen av internett-radio. Sakte, men sikkert bygget plateselskapene opp sin sak, slik at de fikk et moralsk overtak til å fortsette å lure forbrukerne (filmselskapene, kringkasterne, e-bok-forlagene og spillselskapene var ikke langt bak). Krigen om opphavsretten fortsatte. Det å ødelegge for underholdningsindustrien framsto som stadig mer fristende.

ET TIÅR SEINERE har plateindustrien endelig begynt å utgi singler igjen, og det virker som om man har fått en reell priskonkurranse (artistenes kontrakter og boybandene er fortsatt et minus, selvfølgelig). De har til og med kvittet seg med Digital Rights Management for det meste av musikksalget, og backlistene er mye mer omfattende enn de var på den tiden da det fortsatt fantes mange platebutikker. Så nå har pipa fått en annen lyd: «Vi ga dere det dere ba om, og vi er på knærne nå. Så vær så snill — slutt å rane oss og begynn å kjøpe musikk igjen. Dette er et rettferdig tilbud». Men den som hører godt etter, vil oppdage hva som egentlig skjer: De lokker oss inn i enda en ny felle.

De tilbyr oss brukeravtaler til å irritere seg grønn av. Hvis du går inn i en av de få platebutikkene som fortsatt eksisterer, er det ingen bak kassa som roper «Når du kjøper denne musikken, aksepterer du følgende avtale», for så å ramse opp en hel del punkter du må godta fordi du var så dum at du kjøpte musikken i stedet for å kopiere den.

Hvis de skal tilby oss en rettferdig avtale i forbindelse med nedlasting, så må den faktisk være rettferdig.

Punktene i disse lisensavtalene strekker seg fra det latterlige til det tvilsomme, skjønt jeg antar at fornuftige mennesker er enige i at det ikke er ok å selge eller å låne ut hele den digitale musikksamlingen din. Men det er ikke underholdningsindustriens jobb å fortelle meg hva som er rimelige og ikke rimelige betingelser for mine nedlastinger.

DERSOM LÅN AV MP3 skal være ulovlig, la selskapene sørge for at det blir forbudt ved lov (de er tilsynelatende gode til sånt — det faktum at de til dags dato ennå ikke har fått det til, sier noe om hvor rimelig deres «tilbud» er). Den ensidige, ikke-framforhandlede lisensavtalen som skjuler seg bak «Ta en titt på dette for å bekrefte at du har lest og akseptert våre servicebetingelser», er en urealistisk (og til og med villedende) versjon av hvordan handel skal foregå.

Hvis de virkelig ønsker «rettferdig handel», burde lisensavtalen mellom produsent og forbruker lyde: «Du kan gjøre hva du vil med denne, så lenge du ikke bryter loven». Ikke: «Gi opp alt håp, du som handler her hos oss».


Cory Doctorow er aktuell på norsk med romanen «Veslebror ser deg». Noen av hans bøker er også tilgjengelig på nett, og han oppfordrer til gjenbruk og fildeling.

Copyright: Guardian.co.uk © Guardian News and Media Limited 2009

DIGITALE RETTIGHETER:: Hvis du kjøper musikk fra Apple-tjenesten iTunes, er den din — men kan du gjøre hva du vil med den? Her Apple-sjef Steve Jobs med iTunes i bakgrunnen. Foto: SCANPIX Vis mer