Dynamisk i Manchester

Energisk som miljøet han guider oss i, farer Steve Coogan gjennom Manchester-rockens glansperiode fra 70-åra til 1992.

Michael Winterbottom, selv fra byen, viste «24 Hour Party People» i årets hovedprogram på filmfestivalen i Cannes - for et publikum uten påfallende rockefot. Men ingen behøver å kjenne til verken punk eller band som Stone Roses for å ha glede av Winterbottoms vitale spillefilmdokument, anført av komikeren Coogan i rollen som Tony Wilson. Wilson var en lokal TV-journalist som så Sex Pistols på 70-tallet, ble forført av deres rå kraft og begynte å bygge opp grupper som Stone Roses, Happy Mondays og Joy Division.

Mannen brydde seg ikke om formaliteter. Et håndtrykk var avtale god nok, artistene fikk fritt spillerom, pengene rant ut like fort som de kom inn, mens stoff fløt rundt og depresjoner innhentet de mest utsatte.

Da sangeren Ian Curtis hengte seg, ble Joy Division til New Order. Lite beit på Wilson før i 1992, da nattklubben The Hacienda førte ham ut i økonomisk ruin og eventyret fikk en spektakulær slutt.

Dette ruller Winterbottom livlig ut, med innsmett av dokumentarklipp, stor humor og gode personskildringer. Samtidig uten glorifisering av miljøets og medaljens tvilsomme bakside. Ikke minst er Steve Coogan et navn å merke seg. Han spiller like dynamisk elegant som en velklingende gitarsolo, med stor sjarm og en treffsikker dialog å boltre seg med. Antakelig også med hjelp av den virkelige Wilson, som opptrer så vidt det er.

Så selv om det nok hjelper å ha en viss interesse for emnet, burde ingen sky muligheten til å oppleve denne filmen i all sin sitrende elektrisitet.

FULL FEST: Det kokte og sydet i Manchester under byens rockete glansperiode anført av Tony Wilson, spilt av Steve Coogan i vitale «24 Hour Party People».