Dystert i nord og nordøst

Morten Jentoft skriver informativt om marginale fenomener fra nær fortid, og Lars Normann Sørensen leverer fortellingen om den såkalte isbjørnkongen Henry Rudi.

De nordligste delene av Norge har i noen henseender en mer interessant fortid og sosialhistorie enn resten av landet. Boka til Lars Normann Sørensen om overvintring på Svalbard og Grønland i første halvdel av det 20. århundret og Morten Jentoft s om skjebnen til nordmennene som utvandret til Kola-halvøya i slutten av det 19. århundret viser på hvert sitt vis dette til fulle.

Det fins også en tynn forbindelseslinje mellom bøkene, fangstfolkene og Kola-nordmennene som fortsatte vandringen mot nord der Norge sluttet.

Isbjørnkongen

Henry Rudi, selveste isbjørnkongen med 25 overvintringer, var sønn av en gudbrandsdøl som hadde reist til Troms, mens de fleste Kola-nordmenn kom fra de østlige delene av Finnmark. Men det er også tydelige forskjeller, mens overvintrerne ofte hadde ekspansjonistiske planer med støtte på fastlandet, lar ikke sånne tendenser seg spore hos Kola-nordmennene.

«Isbjørnkongen» kom første gang i 1958, med nye utgaver i 1961 og 1969. Dette er altså fjerde gang den sendes ut. Ære være forlaget for det: Dette er et viktig tidsdokument som også er velsignet med et instruktivt forord av Helge Ingstad om motsetningen mellom «blodet» og «sivilisasjonen».

Henry Rudi er flere ganger inne på at det var verre å overvintre i Tromsø, hvor veien var kort til Machs ølhall, enn i ei plankebu ved Hornsund.

Det verdifulle med boka er at den dokumenterer ei tid da de store sjøpattedyra ble betraktet utelukkende som en økonomisk ressurs. Dagens sentimentale leser som betrakter isbjørnen som et estetisk objekt, har vanskelig for å holde tårene tilbake når Rudi skildrer hvordan en isbjørnunge klynker og klamrer seg til skinnet av den flådde mora. Isbjørnkongen gledet seg over lett fangst og over å selge den levende ungen til et sirkus, tivoli eller dyrehage og tjene innpå en halv årslønn på handelen.

Det som for bare 40- 50 år side ble oppfattet som modig, barskt og tappert, framstår i dag bare som brutalitet og meningsløs råskap. Henry Rudi felte 713 isbjørner. Så seint som i 1970 ble det felt 515 isbjørner av norske fangstfolk, den ble totalfredet i 1973.

Det er dilettantisk av forlaget ved en nyutgave ikke å opplyse om når Henry Rudi (f.1889) døde.

Kola-nordmennene

Mens boka om overvintrerne er beretningen om én mann, har Jentoft valgt å følge ganske mange personer for å skildre norsk utvandring fra Finnmark til Russland og spesielt det lille stedet Tsypnavolok.

Denne utvandringen hadde sin blomstringstid i 1880-årene. Mens nær 30000 i enkelte år dro til USA, var det bare noen ganske få familier som slo seg ned i Russland. Også denne boka er dyster, men svært interessant lesning.

Det er skrevet flere studier i de siste åra om nordmenn som slo seg ned på steder utenfor de vanligste utvandringsmålene. Mest betydelig er Kjartan Fløgstads «Eld og Vatn» om hvordan det gikk med nordmenn som utvandret til Sør-Amerika, men det er også kommet bøker om norsk utvandring til New Zealand og om nordisk utvandring til Sør-Afrika. Jentoft trekker ikke inn denne litteraturen eller sammenlikner sin lille gruppe av utvandrere med disse andre. Det blir en svakhet.

Vinner på detaljene

Manglene ved sammenlikning bøtes imidlertid langt på vei med stoff fra russiske og sovjetiske arkiver. Ved å spe på med intervjuer med etterkommere av Kola-nordmenn forteller Jentoft om den første utvandringen og hvordan krig og revolusjon, Stalins terror og andre verdenskrig virket inn på livet til utvandrerne, som stort sett levde som fiskerbønder. Årene bak jernteppet blir også belyst fram til det i 1990-årene ble etablert åpen kontakt mellom etterkommere av Kola-nordmennene og Norge, og en del vendte tilbake.

Jentoft er i etterordet inne på at det kan bli en utfordring med så mange navn og familier, og det er noe i det.

Men som et historisk dokument og kildeskrift har boka, som inneholder navnelister, litteratur, godt billedmateriale og kart, vunnet på detaljene. Så er det bare å håpe på at Jentoft tar for seg de norske skogsarbeiderne som dro til Sovjetunionen fra Østlandets skogsbygder i mellomkrigstida, delvis av politiske grunner. Frigitte arkiver i Russland inneholder sikkert interessant materiale også om disse.