NOMINERT: Mandag ble Karl Ove Knausgård nominert til Bragerprisen for «Min kamp 1». Nå kommer bind nummer to.
Foto: Erling Hægeland.
NOMINERT: Mandag ble Karl Ove Knausgård nominert til Bragerprisen for «Min kamp 1». Nå kommer bind nummer to. Foto: Erling Hægeland.Vis mer

- Ei bok som knapt nok likner på noen andre

Karl Ove Knausgårds «Min Kamp 2» er både problematisk og fundamentalt ny.

||| Mandag ble Karl Ove Knausgård nominert til Bragerprisen for «Min kamp 1».

Men leste noen juryens uttalelse?

Etter noen innledende krummelurer nærmet komiteen seg poenget: prosjektets egenart. Knausgård går «tettere på et menneske» enn vanlig.

«Han utleverer sin hovedperson og sine omgivelser med nådeløst, men åpent blikk. At forfatteren åpenbart er sterkt forankret i sin egen biografi, gir romanen snarere et allmenngyldig enn et privat preg.»

Ikke-fiksjon

Host, host. Hva behager?

Hva betyr det at forfatteren er «sterkt forankret i sin egen biografi»? Hvem er ikke det, egentlig? Og hva betyr det at Karl Ove Knausgård «utleverer sin hovedperson»?

Hvis noen trenger et eksempel på berøringsangsten i det norske litterære feltet; look no further.

Når de nå endelig står overfor en norsk bok som er noe nytt, klarer ikke juryen å si det alle kan se: At Karl Ove Knausgård faktisk er hovedpersonen i «Min Kamp»-bøkene.

At småbarnsfamilien vi møter når dette andre bindet begynner er Knausgårds familie, utmattet av å være på sommerferie sammen, likevel bundet sammen så sterkt at det gjør vondt (en beskrivelse så hverdagslig og uutholdelig og vakker og gjenkjennelig at en blir helt matt innvendig).

At kvinnen i fortellingen, oppfarende, følsom, trygghetssøkende, er kjæresten hans, Linda. Og at de tre barna er barna deres, barna, med nakne ansikter og rene, store følelser, hver med deres særegenheter, alle like brutalt utlevert til teksten.

Nåtidsfortelling

Å innrømme dette er ikke å forveksle en tekst om virkeligheten med virkeligheten.

Men det er å fastholde det som er kilden både til bokas ubehag og dens fascinasjonskraft, dens stygghet og skjønnhet: I «Min kamp» er det løftet om fiksjon som romanen vanligvis gir oss, erstattet med et løfte om ikke-fiksjon.

Dette framstår mer radikalt i dette bindet, siden fortellingen denne gangen ikke handler om erindring og oppvekst, som så mange romaner før, men i stedet tar for seg livet nå, fra Knausgård ankommer Stockholm for noen år siden, etter å ha forlatt kona og livet sitt i Norge, fram til sommeren i fjor.

Vi leser oss gjennom en ny forelskelse, nye vennskap, tre barnefødsler, pappapermisjoner, flyttinger, skrivevansker, på et ofte nokså ulitterært vis.

Og mens temaet i den forrige boka var fortida, er det denne gangen dagliglivet selv som er hovedemnet, barnepass, oppvask, samvær.

Hvordan det leves — og om det i det hele tatt lar seg gjøre å forsone dette livet med litteraturen, med lengselen etter det høyeste eller ønsket om ensomhet, med tilværelsens mørke eller med de ilinger av sorg eller skjønnhet som fra tid til annen overmanner Karl Ove Knausgård (som de fleste andre av oss).

Uten sikkerhetsnett

Jeg vet det høres ulidelig ut.

Og underveis får du alt du frykter i en tekst som denne: Sutring og krangel, kafésamtalene fra helvete, klaging over samtida, høylytte påstander om egen ynkelighet. Samt skjærende utlevering av andres hemmeligheter og historie.

Likevel føles det umulig å stoppe. Det skyldes ikke bare den litterære formen, gestaltningsevnen, all visdommen teksten bærer på.

Men også at du som leser forstår at du er vitne til et eksistensielt prosjekt, som på et plan vil svare på utfordringer vi alle kjenner. Og at prosjektet for Knausgårds del munner ut i boka selv — at valget om å avstå fra fiksjonen på sett og vis er selve prosjektet.

Det er den enkleste sak i verden å angripe «Min kamp», kalle bøkene spekulative. Like enkelt er det å forsvare dem i Romanens navn. Begge deler vil være like lettvint.

Karl Ove Knausgård har valgt å skrive ei bok som knapt nok likner på noen andre.

Den oppleves enormt givende å lese, sånn rent personlig. Men det er umulig å overskue de endelige konsekvensene av dette prosjektet for andre, trolig også for forfatteren selv.

Akkurat det føles både flott — og ganske skummelt — å være vitne til.