MITT BIBLIOTEK: Dylan siterer fra skolepensum, forfattere forteller om en oppvekst mellom linjene og her et utdrag fra denne skribents oppvekstbibliotek, med Hjallis signert da. Foto: Zodiac Silvano.
MITT BIBLIOTEK: Dylan siterer fra skolepensum, forfattere forteller om en oppvekst mellom linjene og her et utdrag fra denne skribents oppvekstbibliotek, med Hjallis signert da. Foto: Zodiac Silvano.Vis mer

Vi som ikke vokste opp med undertekst på biblioteket.

Ei fortelling om misunnelse, Dylan, mennesket og maskinen

Men, vi har da HARDE LØP fra 1951 signert.

Kommentar

Pokker. Hvorfor vokste ikke jeg opp i en enebolig der det bugnet over av bøker, med originale malerier av noen spennende kunstnere hengt opp på Korea-panel og der det var dype samtaler om livets pengelotteriet over en kopp med varm melk, mens det fra krystallapparatet lavt ble messet: Doggerbank.

Hvorfor ble jeg ikke oppmuntret til å henge på biblioteket til nesten alle døgnets tider? Da hadde det kanskje vært en helt annen tango i dag? Why ? Der leses ofte om forfattere, også om musikere og journalister faktisk, som snakker om hvordan de vokste opp mellom linjene på det lokale biblioteket. Om hvordan den ene klassikeren fra litteraturhistorien etter den andre gravde seg inn i de unge sjelene, og akkurat der og da, ble det bestemt at de skulle viet livet til å skrive. Til å fortelle fra eget liv i seks bind eller til å finne nerven i selve underteksten av menneskehetens underliggende mollstemte undertoner.

Pokker igjen, blir grønn av misunnelse over dette, så urettferdig. Men, jeg kan godt juge så det renner om hva far leste med rynker i blikkenslagerpanna eller om da mor satt med lyrikksamlingene med tårer på kinn. Men, nei. Dylan får holde på med sitt og sitere fra et skolepensumnettsted om Moby Dick eller kanskje «Ulysses» – for øvrig var det Bloomsday i går – men,vi våger ei ettersom dette temmelig kjapt vil bli avslørt. Mine foreldre skal ikke fratas alle ære ettersom det var bingo, skrøner, gitarspell og sang i heimen, og det var også en liten bokhylle på Toppenhaug inne på det vesle kontoret til faren min, kontor og mest soverom.

I hylla følgende utgivelser: Cappelens Leksikon, ett bind (1939), noen bygdebøker, en ganske tjukk trykksak om hvordan føre regnskap, signert Leif Hamre «Otter tre to kaller» (1957), Attilio Gatti «Det svarteste Afrika» (1950), Harald Sandvik «Norsk SKI-instruksjon» (1956), signert 21/1 1952, Hjalmar Andersen «Harde løp» (1951) og to bind av tre fra Georg Brochmann «Mennesket og maskinen» (1937).

Brochmanns verk har dermed 80-årsjubileum i år og dette feires her og nå. Vi foretar en liten Bobness, siterende fritt fra Norsk Biografisk Leksikon:

Brochmann født i 1881, Ullensvang, prestesønn, regnet som en av de mest produktive populærvitenskapelige forfatterne i mellomkrigsåra, utga 35 bøker og verk, aktiv nestformann i Den norske Forfatterforening, satt på Grini fra jula 1944 til maifreden 1945, en optimist på vegne av den teknologiske framtida, oversatte Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden», døde i 1956.

Vi benytter også anledningen, som veldig mange kulturmennesker gjør, til å komme med et sitat fra ei bok som har betydd usedvanlig mye for oss, «Mennesket og maskinen»:

En kulturbærer er ikke alltid en videnskapsmann, og slett ikke alle videnskapsmenn er kulturbærere. De fleste av dem er nå spesialister som legger sten og sten i sitt lille tårn, eller karnapp av kulturbygningen, og ikke ofrer helheten en tanke, selv ikke at bygningen holder på å styrte sammen under dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook