ELBILER: Truls Sevje har påstått at elbilen er en klimaversting. Men det beror på en feilaktig oppfattelse av kraftsystemet, skriver artikkelforfatterne.
ELBILER: Truls Sevje har påstått at elbilen er en klimaversting. Men det beror på en feilaktig oppfattelse av kraftsystemet, skriver artikkelforfatterne.Vis mer

Debatt: Elbilens klimautslipp

Elbilen er ingen klimaversting

Elbilen er på ingen måte en klimaversting. Den er framtidas energilager.

Meninger

De siste ukene har det gått en debatt i Dagbladet om norske elbilers klimaeffekt. Går de egentlig på tysk kullkraft, eller drives de frem av ren norsk fossekraft, eller kanskje svensk atomkraft?

Hvor elbilstrømmen kommer fra, vil avhenge av hvor i Norge den befinner seg. I Kirkenes vil de for eksempel være en god porsjon russisk atomkraft du fyller på batteriet. Men kraftmiksen i stikkontakten vil også avhenge av nedbørsmengde i Norge det aktuelle året, produksjonen ved de svenske kjernekraftverkene, og ikke minst når på døgnet bilen lades.

I et normalår har vi relativt høy nettoeksport av kraft, og den er økende. Utvekslingen av kraft foregår hovedsakelig med Sverige, så det enkle svaret er derfor at elbilen stort sett kjører på norsk vannkraft og svensk kjernekraft.

I år med lite regn, eller der de svenske kjernekraftverkene har hatt problemer, har eksport fra Europa vært høyere, inkludert kullkraft. Så hvorfor kan vi med slik overbevisning si at elbiler er bra for miljøet og bra for klima? Hvorfor kan man ikke bare eksportere all strømmen til kontinentet og slik erstatte tysk kullkraft? For å forstå dette må vi se på det tyske kraftsystemet.

Les også «Elbilen er mer miljøvennlig selv der den går på kull»

Tyskland har med sitt Energiewende satt i gang en av verdens mest ambisiøse grønne skifter. Flere hundre milliarder kroner er pløyd inn i subsidier til fornybar vind- og sol-energi . Likevel står CO2-utslippene omtrent på stedet hvil. Dette har to årsaker.

For det første er ikke strømnettet bygget ut tilstrekkelig, så det er ikke kapasitet til å frakte elektrisiteten fra vindmøllene i nord til industrisentrene i sør, når det blåser som mest.

Det andre og mer fundamentale problemet er at sol og vind er uregulerbare energikilder. Det vil si at vi i liten grad kan bestemme når de skal lage strøm. Vi kan snu vindmøllene bort fra vinden så de slutter å generere strøm, men når det er vindstille, er det lite å gjøre.

Fritz og Helga vil likevel ha strøm til å koke kaffe. Da blir det mangel. Vi kaller dette for balanseproblemet: hvordan balansere forbruk og produksjon i strømsystemet.

I dag løser Tyskland dette ved å sette kullkraftverkene i dvale når vinden blåser. De holdes varme, men leverer ikke strøm til nettet. Og ved å dreie vindmøllene bort fra vinden, hvis det ikke er mulig å få avsetningen for kraften.

I disse periodene synker naturlig nok prisen mot null og det er hovedsakelig på slike tidspunkter vi importerer kraft fra Tyskland. I disse periodene blir det galt å si at vi importerer tysk kullkraft; selv om Tyskland også på slike dager produserer kullkraft selv.

Forbindelsene til Norge går via Danmark og Sverige, og begge er knyttet til nettet i Nord-Tyskland. Dette er ypperlig for forbrukerne i Norge siden det bidrar til å redusere strømprisen. Samtidig eksporterer vi strøm slik at de skal kunne ha færre kullkraftverk i dvale. På den måten bidrar vi til at de kan redusere totale utslipp i sentral-Europa.

Men for å svare på Sevjes påstander må vi også undersøke i hvilken grad Tyskland kunne nyttiggjort seg strømmen selv, i stedet for at den ender opp i Norge? Kunne de på en eller annen måte lagret den og hentet den frem igjen når vinden løyet?

Det naturlige valget har vært å overføre energien fra strøm til energiformer som kan lagres, og så overføre tilbake til strøm igjen når behovet melder seg.

En av de mest effektive måtene å lagre strømmen på er å sende det til Sveits eller Norge, for at vi kan beholde vannet i våre vannmagasiner. Og så sende strøm tilbake når behovet er stort og Tysklands egen produksjon er liten. Dette har en virkningsgrad på mellom 80 og 90 prosent.

Alternativer er produksjon av hydrogen (som har en virkningsgrad på omtrent 30 prosent) eller etablere energikrevende industri som kan nyttiggjøre seg kraften. Utfordringen er at det ikke er hensiktsmessig å bygge ut dyr kraftkrevende industri som bare kan produsere når det blåser.

Av denne grunn bygger Statnett en ny kabel mellom Norge og Tyskland som vil øke kapasitet for utveksling med 1400 MW . Dette tilsvarer omtrent to kullkraftverk.

Men for å løse Tysklands balanseproblem må lagringskapasitet i en helt annen størrelsesorden til. Derfor ser tyske ingeniører til elbilene. De står stort sett stille og kan med sine batteripakker stabilisere nettet.

De kan lade når vinden blåser og gi fra seg strøm når vinden står stille; i stedet for at kullkraftverkene må fyre for kråkene. Og dette er hovedargumentet for de norske elbilsubsidiene, de har bidratt til teknologiutvikling og prisutvikling innenfor batteriteknologi, som vi for bare få siden kunne drømme om.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook