Hovedkommentar:

Elg, elg!

Ulven utgjør en økonomisk trussel mot elgjakta. Det er den underliggende drivkraften bak ulveopprøret.

Kommentar

Ulvedebatten er løs, og det går ei kule varmt. Høyres tidligere landbruksminister Johan C. Løken framstiller i en kronikk i Klassekampen samfunnets rovdyrforvaltning som en undertrykkelse av lokalsamfunnet og dermed fascisme. Intet mindre. De historiske sveipene utføres med bred pensel og skjelvende hånd. Bondehatet i Finansdepartementet og Miljøverndepartementet gjenoppstår i «en forelskelse i ulven», fastslår Høyre-veteranen.

Det er nesten for mye forlangt å forvente en nyansert debatt når tidligere Høyre-statsråder trekker fascisme-kortet. Som Aftenpostens kommentator slo fast i et annet innlegg i går: «når debatten blir så symboltung, blir det også mer og mer naivt å tro at konflikten kan løses gjennom rasjonell diskusjon».

Så er også ulvedebatten den ultimate konflikten i norsk politikk. Den tar opp i seg distriktspolitikk, miljøpolitikk - og en slags innvandringspolitikk mener noen, siden det er en stor ulvestamme i Russland. Det er bare feminisme som mangler i denne eksplosive miksen.

Nytt denne gangen er likevel at jaktrettigheter har fått en større plass i debatten. Det kommer ikke på førsteplass blant talepunktene, som hensynet til beitedyr og lokalbefolkningens trygghetsfølelse. Likevel er det mulig å ane at det er elgen dette står om. De økonomiske interessene til grunneiere, og en stor og utbredt jakttradisjon som er blitt en populær og sentral sosial arena, er en tung faktor i diskusjonen. Samfunnsforsker Ketil Skogen fra Norsk institutt for naturforskning, som selv har bakgrunn fra Hedmark, mener Høyre-opprøret i fylket drives fram av folk med sterke grunneierinteresser. Opprøret er heller ikke så totalt som en kan få inntrykk av. 50 prosent av de som bor i områder med ulv, mener ulvebestanden er «akseptabel» og 21 prosent vil ha mer ulv.

De som definitivt ikke vil ha mer ulv, er skogeierorganisasjonen Norskog. De ville gjerne at Stortinget skulle bedt om å felle enda mer ulv enn de 47 (av totalt 68 i Norge) det i utgangspunktet var snakk om, men som klima og miljøminister Vidar Helgesen nå har stoppet. Begrunnelsen var at ulven tar mer elg, og at det forringer verdien på jaktrettighetene deres medlemmer sitter på.

Tidligere nestleder Sissel Frang Rustad i Hedmark Høyre, nå utmeldt etter miljøministerens vedtaket før jul, holdt i går appell i ulvedemonstrasjonen foran Stortinget. Hun minnet om at de fire ulveflokkene som nå ikke skal skytes tilsammen tar 500 elg i året, og lurte på hvorfor hennes område skulle måtte fôre ulvene.

Ikke bare er denne argumentasjonen merkelig - grunneierne og lokalbefolkningen har ikke noen «eiendomsrett» til elgen. Den er også perspektivløs. For jaktåret 2015/2016 ble det gitt tillatelse til å felle 40 700 elg i Norge totalt. I Hedmark ble det gitt tillatelse om felling av 7400 dyr. Det er en svak nedgang fra året før, men nivået er historisk sett svært høyt. Bestanden av elg er så stor - omlag 120 000 dyr - at det av mange betraktes som et problem for det biologiske mangfoldet. Den eter opp alt. I mellomkrigstiden var det til sammenlikning bare 10 000 elg i norske skoger.

Elgpåkjørsler langs veien er en langt større trussel mot mennesker en ulven er i Norge. Hvis det var alle tings mål, var det i så fall elgen som skulle desimeres i antall og ikke ulven.

Det var naturmangfoldsloven som satte en stopper for ulvejakten før jul, fordi den slår fast at felling av ulv ikke kan skje dersom skadepotensialet for mennesker og beitedyr kan unngås på andre måter. Kjernen i konflikten er at det lave bestandsmålet som Stortinget har satt må vike for naturmangfoldsloven. Jaktinteressenes svar på dette er at de vil endre loven slik at tap av elg, og dermed inntekter fra jaktrettigheter, kommer inn som del av det loven verner.

De blir nødt til det, fordi vurderingen er at ulven faktisk ikke er noen fare for mennesker eller beitedyr i ulvesonen. Det har ledet ulvemotstanderne til å hevde at ulvesonen er blitt til et slags ulvereservat. Det var fra før lite sau, og det er derfor ulven ikke utgjør et skadepotensial, sies det. Men i ulvesonen i Østfold er det økning i sauedriften, for der foregår den bak gjerder. Skulle ulven mot formodning begynne å miste sin naturlige skyhet overfor mennesker, vil rovdyrforvaltningen ta affære. Innbyggerne er ikke reservatbeboere, slik de nå omtaler seg selv. Det er fortsatt menneskene som bestemmer.

Det som står igjen, er ubegrunnet frykt for ulv og grunneieres bekymring for redusert verdi av jaktrettigheter. Så meningsfylt og populær elgjakta enn måtte være, er det helt urimelig hvis noe mindre elg å skyte skulle trumfe verdien av å ha en tilnærmet bærekraftig ulvebestand i Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook