KLISJEFRITT CUBA: Wendy Guerra viser oss det kubanske samfunnets brutale bakside. Foto: SCANPIX / AP
KLISJEFRITT CUBA: Wendy Guerra viser oss det kubanske samfunnets brutale bakside. Foto: SCANPIX / APVis mer

En barndom uten trygghet

Wendy Guerra river ned romantiske forestillinger om Cuba.

ANMELDELSE: Få land er innhyllet i en like sterk mytisk røyk som Cuba. Bildet av sigarpattende menn som lener seg mot amerikanske femtitallsbiler foran fargesterke, slitne hus mens Buena Vista Social Club spilles i bakgrunnen har festet seg så sterkt til netthinnen at skillet mellom klisje og realitet er blitt helt tåkelagt.

Samtidig florerer fortsatt de politiske mytene: «Cuba viser at en annen verden er mulig. En verden der rettferdige forhold råder...» slår Cubaforeningen fast i en utgivelse fra 2005. Etter å ha lest den kubanske kvinnelige forfatteren Wendy Guerras dagbokroman fra hjemlandet gir slike uttalelser meg en flau smak av politisk arroganse blandet med en god skvett ønsketenkning.  

Private og offentlige overgrep
«Alle drar sin vei» er delt inn i to deler, «Dagbok fra barndommen» og «Dagbok fra ungdommen». I den første og korteste delen møter vi Nieve Guerra som niåring. Hun bor sammen med moren og den svenske stefaren Fausto. Moren har vært skulptør og jobber nå som radiovert. Hun er en eksentrisk kvinne som har kalt datteren sin for snø på tropiske Cuba, noe Nieve synes er ytterst pinlig. Men de er lykkelige i sin utradisjonelle familie, selv om en visshet om at alt kan bli tatt fra dem og at alle kan forsvinne gjennomsyrer livsanskuelsen deres. 

«Mami vil ikke at jeg skal bli glad i dette huset eller i noe annet. Vi bor til låns, det er sånn det er.» Og etter hvert innhenter også overmakten dem. Nieves forfyllede far får omsorgsretten grunnet sine kontakter i statsapparatet, og Nieve må dra opp i fjellene med ham og teatergruppen han leder til en hverdag preget av vold og vanskjøtsel.

Nieve beskriver mishandlingen med normalitetens blikk i noen av bokens sterkeste partier: «Han slo meg hardt og dunket øret mitt mot bordet. Hårspennene lagde sår i hodet på meg, det smalt i bordet, nesten som det sprakk. Det blødde masse, for metall­delen i en av spennene trengte helt inn til hodeskallen. Det var vanskelig å få den ut, det kjentes som det var et stort hull, men det var lite. Jeg var svimmel, jeg husker ikke engang hva han skreik, og jeg husker ikke hva det var han slo meg for heller. Antagelig fordi jeg hadde sagt at jeg ikke hadde spist.»  
  Roman i dagboksform
Nieves dagbok er et vidunderbarn verdig, men Guerra får det til å fungere. Hun lar sin unge hovedperson beskrive fremfor å tolke og unngår dermed den veslevoksne tonen som ofte er enerverende når forfattere skriver fra barns synsvinkel.

Guerra har også skrevet en annen roman i dagbokformatet, «Jeg var aldri førstedame» og er sterkt inspirert av den fransk-kubanske dagbokforfatteren Anais Nin. Hun utnytter dagboksformatet på effektivt vis, nedtegnelsene gir autentisitet og gjenkjennelighet til Nieves tragiske hverdag og får den dermed til å rykke ubehagelig nær.  

Tenåringstraumer
I bokens andre del er Nieve blitt tenåring og Guerra gir henne mer rom til å tolke og analysere situasjonen sin. Hun går på kunstskole, som moren før henne, og sliter med alle de vanlige, universelle ungdomsproblemene.

Dette er ikke bokens mest engasjerende passasjer, men uten det trivielle ville ikke Guerra fått frem spenningsfeltet Nieve lever i, den vanskelige balansegangen mellom hva hun ønsker seg og hva det totalitære samfunnet tillater. Over alt må man utvise forsiktighet, dagboken blir det eneste stedet hun tør å uttrykke seg helt fritt. «Dagboken min er en luksus, medisinen min, det som holder meg oppe. Uten den blir jeg aldri tjue år. Jeg er den, og den er meg. Ingen av oss stoler på andre.»

Den selvstendigheten dagboken gir henne virker ikke bare truende på staten, men også på mennene i livet hennes, de ønsker ikke at hun skal skrive, de ønsker at hun skal overta deres ideer og idealer.  
 

Mannefall
Gjennom hele boken forsvinner mennene, som tittelen hentyder, én etter én ut av livet hennes. Det er som en strøm alle blir tatt av, enten flykter de eller så fengsles de, spørsmålet er bare når. Selv Nieves regimesmiskende far reiser, og ofrer dermed Nieves fremtid, uten hans tillatelse kan hun ikke dra, hun og moren blir fanget på øya. Nieve resignerer sakte, men sikkert: «Av og til er det bedre å tro på innesperring enn å tro på verden. Det kommer an på hva de to skjebnene betyr for en selv.»  

Når inspektørene til slutt kommer for å besegle hennes skjebne er det med bøddelens morbide lyst: «De kom for å spørre, verifisere, flørte med andres smerte.» Likhetstyranniet har gitt Nieve, som moren før henne, to valg, bli som de andre eller dra. «Jeg trenger ikke å være opprører for å bevise at jeg ikke er sprunget ut av en felles støpeform,» fremholder Nieve, men der tok hun feil. Hun er en opprører, tross sin taushet. Dagboken er hennes våpen og øya blir hennes fengsel.

Guerras elegant komponerte oppvekstskildring er en overbevisende politisk kommentar i litterær form. Det er trist å måtte bytte ut bildet av Cubas lykkelige, dansende romdrikkende befolkning med et av undertrykte enkeltindivider, men Guerra viser med all tydelighet hvorfor et annet Cuba ikke bare kan, men må bli mulig.

« «Alle drar sin vei» »

Wendy Guerra