INTERESSANT BIOGRAFI:  Enel Melberg skriver interessant om sin og Estlands historie i romanen «Separator».
INTERESSANT BIOGRAFI: Enel Melberg skriver interessant om sin og Estlands historie i romanen «Separator».Vis mer

En besudlet og skitten biografi

Fabelaktig bok om et liv i eksil.

ANMELDELSE: «Vi gravla far to ganger». Så dramatisk og liketil starter Enel Melbergs biografiske roman om sin krysskulturelle oppvekst, som et spaltet individ, dratt mellom to hjemland, Sverige og Estland.

Nå skriver hun fra et tredje, Norge, hvor hun lever sammen med professorektemannen Arne Melberg.

Følelse av eksil
Også Enel Melbergs egen historie er dramatisk.

Hun er bare ett år gammel idet russerne bomber Estland i 1943, og som en av 36 båtflyktninger karrer hun seg i 1944 såvidt til Sverige sammen med familien. Samtidig er tanken hele tiden å returnere til det tapte Estland som idylliseres gjennom melankoliens blikk.

Romanen «Separator» er flere ting på en gang. Først og fremst er den den nå 68 år gamle forfatterens poetiske refleksjon over sitt eget liv, og den spenner mellom sanselige barndomsskildringer og mer refleksive passasjer. I verkets midte dirrer et språklig tema, Enel Melberg føler seg ikke hjemme verken i det svenske eller det estiske språket, «Det svenske språket er stemor mi.» Denne spaltingen blir også en del av hennes vedvarende følelse av eksil.

Langt ute i boka får vi vite at tittelen «Separator» spiller på en landbruksmaskin som skiller fløte fra melk. Dette skal — i alle fall i fiksjonens tegn, være romankarakteren Epps aller første ord. Epp er som kjent en figur i en Axel Jensen-roman fra 1965, men er også et gammelt, estisk jentenavn.

Lag på lag
En av grunnene til at Melberg lykkes så godt med sin egen beretning, er at den aldri fremstår som flat.
Snarere er fortelleren hele tiden til stede og besudler sin egen biografi ved å problematisere minnet, språkets evne til å gjengi, og ikke minst hvordan våre liv er lag på lag med fortellinger som får sin mening i spennet mellom språk og hukommelse: «Vi hadde jo komme fram: Vi levde, vi var her. Ja, sjølve flukta var blitt ei forteljing. Det var mest synd på dei som var att. Det var åtskiljinga frå dei vi måtte leva vidare med.»

Det er også derfor Melberg har kalt boka for en roman, fordi det er umulig, og kanskje ikke ønskelig å gjengi dokumentarisk: «Historia, den går og går heile tida, det er berre eg, nedteiknaren, som kan bestemme kvar den tek vegen.»

Universelt
Romanen er delt i to, første del er den voksne fortellerens refleksjon, mens andredelen jazzer opp det fiksjonelle ved å gi liv til karakteren Epp. Dette er en ren barndomsskildring som aldri når førstedelens kvalitetsnivå. Romanen er nemlig best når den er «skitten». Det vil si når Melberg blander sine egne erindringsbilder med sjelsettende øyeblikk i Estlands blodige historie, samtidig som hun hele tiden ivaretar et metaperspektiv hvor selve beretningen og språket problematiseres.

Slik klarer hun å gjøre sine egne eksilspørsmål universelle, slik at leseren også spør seg selv, hvem var jeg, om jeg ikke var i dette språket?