Terningkast fem: Jesper Christensen gjør en formidabel innsats som Kong Haakon VII, skriver Dagbladets anmelder. Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Kongens nei»

En blockbuster bygget etter særnorske spesifikasjoner

«Kongens nei» er ikke bare Erik Poppes hittil beste film, den er også en oppvisning i moderne norsk nasjonalromantikk.

FILM: Dersom det noensinne har eksistert en film som er skreddersydd for å appellere til det norske kinopublikummets særegne preferanser, er det Erik Poppes «Kongens nei». Det norske folk flokker nemlig kun til norske filmer i stor stil dersom det å løse billett bærer preg av en nasjonal dugnad eller patriotisk plikt, og hva er vel bedre egnet til å lokke fram denne følelsen enn et påkostet drama om kongehuset og andre verdenskrig?

« Kongens nei »

5
Haakons saga

Kategori

Historisk drama

Regi

Erik Poppe

Skuespillere

Jesper Christensen, Anders Baasmo Christiansen, Karl Markovics, Tuva Novotny m.fl.

Premieredato

23.09.2016

Aldersgrense

9 år

Orginaltittel

« Kongens nei »

Kongen
Men selv om «Kongens nei» er en kransekake av filmatisk nasjonalromantikk, er den en sjeldent vellaget og smakfull sådan. Smakfullheten skyldes i hovedsak danske Jesper Christensen, som gjør en formidabel innsats som Kong Haakon VII, og hvis rolletolkning på mange måter speiler den rollen kongen selv var nødt til å spille i det offentlige: Hverken Christensen eller Haakon hadde mandat til å si rett ut hva monarken innerst inne mente, og dette resulterer i en indre kamp hvor tanker og følelser hele veien brytes mot hverandre bak danskens uutgrunnelige mine.

Christensens subtilt uttrykksfulle spill utgjør filmens ryggrad, og har inspirert Poppe til å legge seg på en langt mer tilbakeholden linje enn vanlig. For selv om hovedingrediensene er følelsesladede størrelser som familie, plikt og nasjonal suverenitet – altså vår ære mer enn vår makt – er filmen på sitt mest intense i scenene der kongen strever med sin samvittighet alene, og strever med å legge bånd på seg i samtaler med Kronprins Olav (Anders Baasmo Christiansen) og den tyske diplomaten Curt Bräuer (Karl Markovics).

Kronprinsen
De lærde vil uunngåelig strides om hvorvidt skildringen av kongehuset og regjeringen Nygaardsvolds håndtering av disse tre døgnene i april 1940 er historisk korrekt, men fra et lekmannsperspektiv er det først og fremst framstillingen av Olav som er interessant. For hvis Kong Haakons avvisning av tyskernes krav om kapitulasjon ble definerende for hans regjeringstid, er Baasmo Christiansens tolkning av kronprinsen selve prototypen på den nasjonale identiteten etterkrigstidens og den tidlige oljealderens Norge arvet av motstandsbevegelsen.

Den framtidige folkekongen er frittalende, handlekraftig og prinsippfast, men likevel ikke redd for å ta noen snarveier når de folkevalgte ikke forstår situasjonens alvor. For der Christensens motsetningsfylte Haakon er like deler privatperson og seremoniell figur, er Baasmo Christiansens Olav fra naturens side en vandrende inkarnasjon av den norske folkesjelen. Det er en rolle som kler ham forbausende godt – ikke minst synes 40-tallets litt stive og formelle uttrykksformer å lokke fram en ny kompleksitet hos Norges største filmstjerne.

Hele kongeriket
Det er all grunn til å være kritisk til norsk filmbransjes stadig mer utilslørte nasjonalromantiske tilbøyeligheter, men hvis man har sansen for slikt – og det finnes det minst én million nordmenn som har – finner man få bedre muligheter til å kjenne blodet bruse i kinomørket enn «Kongens nei».

Den beste måten å forstå denne filmen er nemlig ikke som et drama om krig og fred, men en blockbuster bygget etter særnorske spesifikasjoner. Ambisjonene og virkemidlene er de samme, men der amerikanerne liker glamorøse filmstjerner, store eksplosjoner og pirrende romanser, foretrekker vi nordmenn kongehus, andre verdenskrig og trofaste gjenfortellinger av nasjonale myter.