STERK KOST: En diktsamling av Triztan Vindtorn kan kanskje gi deg rus en hel weekend. Kanskje bør staten begynne å selge lyrikk på egne Poesimonopol. Foto: NTB Scanpix
STERK KOST: En diktsamling av Triztan Vindtorn kan kanskje gi deg rus en hel weekend. Kanskje bør staten begynne å selge lyrikk på egne Poesimonopol. Foto: NTB ScanpixVis mer

En diktsamling på lomma redder sommerfesten

Tyske forskere mener poesi har samme effekt som sex og alkohol.

Kommentar

Hvordan blir vi påvirket av det vi leser? Lesing av skjønnlitteratur blir i seg selv betraktet som en positiv aktivitet, stort sett blottet for skadevirkninger. Å lese regnes som en såpass sunn virksomhet at alt fra fotballtrenere til kronprinsesser oppfordrer folk til å bruke tid på den. Men kan lesing også være avhengighetsskapende? I ukas nummer av Ny Tid skriver idéhistorikeren Eivind Tjønneland at Knausgårds «Min Kamp»-bøker «virker som narkotika» på tyske lesere. «Derfor trenger vi nå fremfor alt en rusmiddelforskning som forsøker å identifisere de vanedannende stoffene,» mener han.

Dette er ikke så fjernt fra virkeligheten som det kan høres ut. Tyske forskere har nylig gjort en undersøkelse som har stått omtalt i Klassekampen under tittelen: «Når enderim gir gåsehud». Forskerne har rett og slett forsøkt å måle effekten av lyrikk på mennesker. De har utsatt en gruppe forsøkspersoner for dikt av William Shakespeare, Edgar Allan Poe, Ingeborg Bachmann, Paul Celan og Rainer Maria Rilke og registrert hvordan kroppen reagerer på denne poesien.

Resultatet er forbløffende. Hjerneforskeren professor Stefan Kölsch ved det psykologiske fakultetet i Bergen har deltatt i studien. Den konkluderer med at poesi utløser et belønningssystem i hjernen, altså at vi blir stimulert gjennom en viss type fysisk påvirkning. Belønningssystemet det her dreier seg om, er det samme som blir aktivisert når vi hengir oss til velkjente fristelser i tilværelsen; mat, erotikk og rusmidler som alkohol eller narkotika. Kølsch sier til Klassekampen at man tidligere har funnet ut at musikk har en slik effekt, nå «ser vi det samme for poesi».

Lyrikk kan med andre ord få oss til å reagere like sterkt som når vi tilfredsstiller kroppen med de herligste retter og velduftende krydder, når vi har sex med hverandre, når vi drikker øl, vin og brennevin eller når vi benytter oss av diverse former for narkotika. Ordene kan ha en magisk kraft, omtrent som trylleformularer, og kan gi de samme symptomer som fysisk tilfredsstillelse. Å høre poesi kan framkalle frysninger og gåsehud. Virksomheten til Kölsch & Co. kalles for emosjonsforskning.

Dette er jo virkelig gode nyheter. Dikt er billige i anskaffelse. I motsetning til alkohol er de momsfrie. De kan både leses og lyttes til igjen og igjen. Man skal ikke undervurdere gjentakelsens effekt. Men dersom poesi har samme virkning som rusmidler, må man selvsagt også utvise en viss form for varsomhet. Man bør begynne forsiktig, kanskje med et dikt eller to om morgenen, og deretter øke på etter hvert som man blir mer vant til ruseffekten.

Enkeltdikt av for eksempel Cathrine Grøndahl, Arild Nyquist, Ruth Lillegraven eller Tomas Tranströmer kan nytes i små doser, som lyriske kanapeer eller vorspieldikt. Vil man derimot satse på en helaften, kan man ta for seg en av samlingene til Inger Christensen, «Alfabet» eller «Sommerfugldalen». En hvilken som helst samling av Triztan Vindtorn vil kunne gi rus gjennom en hel weekend. Og bakrus påfølgende uke.

Spørsmålet er om menneskene, når de oppdager denne effekten, vil klare å vise måtehold. Kanskje må det satses på avrusningsklinikker for lyrikkavhengige? For å sitere Olaf Bull: «Full er jeg en dødsseiler. Edru et ganske alminnelig vrak.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook