STOR ROMAN: Den kanadiske diktningens dronning, Margaret Atwood, har skrevet en suggererende vakker skrekkvisjon av framtida for menneskeheten.  Foto: SCANPIX /AP /Daniel Ochoa de Olza
STOR ROMAN: Den kanadiske diktningens dronning, Margaret Atwood, har skrevet en suggererende vakker skrekkvisjon av framtida for menneskeheten. Foto: SCANPIX /AP /Daniel Ochoa de OlzaVis mer

En fascinerende og vakker skrekkvisjon

Poetisk pageturner fra Margaret Atwood.

ANMELDELSE:
Margaret Atwoods forfatterskap har blitt kalt dystert og dommedagspreget, men hennes eget eksperimenterende språk motsier seg en slik tolkning.

Vi er i flommens år, bedre forstått som en vannløs syndeflod som skal komme, og utrydde den siste rest av liv. Romanen spinner sin dystopiske tråd rundt de to hovedpersonene Toby og Ren som har møttes i den åndelige sekten Gartnerne som blir sentral for handlingen i «Flommen». Atwood har selv sagt at romanen er fiksjon, men at de generelle tendensene og detaljene ligger «urovekkende nær fakta».

Noas ark
Her møter vi et skrudd og genmodifisert univers, hvor skjell vokser ut av huden på menneskene og muterte dyr opptrer. Store deler av menneskeheten står i fare for å dø — bortsett fra gartnerne som har funnet en egen overlevelsestrategi — en slags indidviuell overføring av Noas Ark. Gartnerne utgjør en form for  økologisk hippiebevegelse med egen teologi og egne salmeskrifter ( også komponert av forfatteren selv).

Kanadiske Margaret Atwood blander høyt og lavt i skildringen ved å la kapitalismens ytterste symboler som kjøpesentre,genmodifiserte griser og innovativ stamcelleforskning opptre som kontrast til selveste ur-boken, Bibelens høystemte språk og fortellinger. Både trash-kultur og -natur blandes i Atwoods makabre dans mot undergang og endetid.

Makaber og skjønn
Bibelen spiller i det hele tatt et sentral rolle som motiv og motor i Atwoods roman. Ikke bare med det klare syndefallsmotiv hvor menneskets tankeløse og egoistiske livsførsel på planeten straffes, men også ved hvordan Atwood språklig går til verks.

71 år gamle Atwood har skrevet et femtitallsbøker, også poesi. Dette kommer godt med i det sjangeroverskridende verket som også innfører salmesang i dystopiens tydelige soundtrack. For enden er nær:

«Dette dreide seg ikke om noen vanlig pandemi: Den lot seg ikke tøyle etter noen hundre tusen dødsfall, for så å stanses ved hjelp av bioverktøy og klor. Dette var Den vannløse flommen som gartnerne så ofte hadde advart mot. Den bar alle kjennetegn: Den fór gjennom luften som på vinger, den åt seg gjennom byene som ild, spredte bakteriebefengte bander, terror og massakre. Lyset gikk overalt, nyhetene var sporadiske: Systemene sviktet etterhvert som deres voktere døde».

Romanen byr tidvis på makabert og bestialsk innhold, slik litteraturen ofte gjør når det handler om hvordan menneskene har skakkjørt planeten gjennom overforbruk og skjødeløshet. Samtidig er det hele fremført med språklig skjønnhet.


Skrekk og poesi Den puslebitaktige romanen har blitt kalt et høyrisikoprosjekt, men den som stuper ut i språket og bruker det som et laboratorium, ender også opp med den beste gevinsten på den andre siden, «Flommen» er en helstøpt og poetisk skildring av et øde, en verden lagt i ruiner av menneskehender, men beskrivelsen er gjort med en språklig twist.

For Margaret Atwood klarer kunsten å kombinere pageturnerens klare handlingsdriv med et suggerende og formeksperiementerede språk. Her ligger skrekken og trusselen hele tiden like om hjørnet slik at leseren drives videre i handlingen selv om mørket utenfor snart nærmer seg det mørke, brutale og drepende som beskrives i boka. Sivilisasjonen er borte, samfunnstrukturene fraværende, her finnes ingen orden, og naturens kaos og grums kan piple mot overflaten.

Atwood lykkes i å skape et besnærende romanunivers på sine helt egne premisser, og med sin egen logikk. Det er helt på sin plass å kreditere oversetter, og i dette tilfellet, kan vi bruke honnørordet gjendikter om Inger Gjelsvik som videreforedler Atwoods særegne og gåtefulle språk på en ytterst vellykket måte. Hele boken fremstår som en behagelig og besnærende leseropplevelse. Språket er skjønt om innholdet er tidvis grusomt. Menneskene dør som fluer, og Atwood sparer ikke på detaljene.

Viser oss en annen verden Likevel blir det feil å lese Atwoods roman som en entydig dystopi. Til tross for at kloden trues med total utslettelse og er snudd på hodet av vitenskapelige manipulasjoner, finnes det en paradoksal egen motstand gjennom Atwoods originale og billedrike språk:

« Flommens år »

Margaret Atwood

«Om natten hører hun de vanlige lydene: bjeffende hunder i det fjerne, pistrende mus, sirissenes vannrørsmusikk, og et annet froskekvekk. Blodets hamring i ørene: svisj-svisj. Et tung kost som feier tørt løv».

I lesningen av «Flommens år» er det mer nærliggende å tenke på den norske duoen Bing og Bringsværd og begrepet «fabelprosa». Det finnes en besyngende, selvmotsigende side i Atwoods fabulerende prosa. Selv om hun fremsetter et en slags episk og kritisk dom med «Fremtiden i våre henders» politiske program i mente, skriver Atwood med en penn som unndrar seg enkle fortolkningsnøkler gjennom samplingen av bibelske bilder og gåtefulle fremskrivninger. «Si Navnene deres. La oss synge» heter det tidlig, og boka er som en dystopisk klagesang med et overskudd av språklige bilder og paradokser.

Slik klarer den canadiske nestoren å skape kompleks og innovativ litteratur. Om motivet er dystert og dystopisk, poesien overvinner.

Denne språklige dyrkingen av det ikke-identitiske - det som ikke gir gjenklang og referanse til en virkelig verden gjør «Flommens år» til et både politisk og estetisk vellykket verk.