En kattepine

Frislippet av 40 reklametårn i Oslo har ført kommunen ut i en forvaltningsmessig og faglig hengemyr.

VED Å HA GITT tillatelse til reklametårn er Oslo kommune - gjennom forvaltningsloven - pålagt å godta tilsvarende reklame andre steder der de ytre rammene er sammenlignbare. For å unngå dette må tillatelsene trekkes tilbake, og kommunen bestemme seg for en håndterbar reklamepolitikk. Det kommersielle presset i Oslo øker. Ikke langsomt og sikkert, men i voldsomme og - for mange - overraskende rykk og napp. Dette skyldes at kommunen nå selv står som pådriver for utviklingen og på kort tid er blitt den største enkeltaktør innen utendørsreklame: gjennom omfattende bymøbelavtaler forandres bybildet i form av transparente leskur, offentlige toaletter i stål og glass, og publikumsvennlige bysykler, alt finansiert gjennom utplassering av store mengder reklame. Dette har i bare liten grad vakt reaksjoner: innbyggerne får ihvertfall noe nyttig igjen for «ulempen». Grensen for mange Oslo-borgere ble derimot nådd da 40 av Hafslunds vakre og unnselige nedstigningstårn - bymøbler som inntil da ingen knapt nok hadde lagt merke til - brått ble byttet ut med mange ganger så store og lysende reklametårn - med flere tillatelser på vent. Ramaskriket og opprøret nådde avisspaltene, og Rådhuset har signalisert «time out»: her trengs det tydeligvis tid til å komme til hektene og finne ut av den penible klemmen politikerne og byråkratene har skapt for seg selv og andre. 

PROBLEMENE SOM har tårnet seg opp er mange. I en juridisk betenkning foretatt av aksjonsgruppen stans!no er det påvist formelle saksbehandlingsfeil, særlig vedrørende mangelfull nabovarsling. Disse spørsmålene er nå overlatt til Kommuneadvokaten å se nærmere på. Vel så viktig er det å gjennomgå de faglige vurderingene som ligger til grunn for at både Samferdselsetaten og Plan- og bygningsetaten har kunnet gi tillatelse til å sette opp de største, frittstående, belyste reklameinnretningene i Oslo. Dette er viktig fordi de vil legge føringer for hvorledes andre søknader om utplassering av reklame under ellers like forhold vil bli behandlet. Oslo kommune har bestemmelser som regulerer og gir anvisning for plassering og utformning av skilt og reklame. I kommunens vedtekt til plan- og bygningslovens § 107 heter det bl a at i « ... boligstrøk er takreklame, lysreklame og større reklamearrangement ikke tillatt ... », og i « ... boligstrøk, og blandede strøk der det er boliger, skal det tas særlig hensyn til beboerne på eiendommen eller nærliggende eiendommer, og stilles skjerpede krav til reklamens omfang, plassering og utseende. I særlige tilfeller kan reklame forbys. » I kommunens veileder heter det at « ... frittstående skilt-/reklameinnretninger skal fremgå av en godkjent skilt-/reklameplan. » 

INGEN AV TÅRNENE er resultatet av en forutgående skilt-/reklameplan. De har endt opp der de er på grunn av de opprinnelige nedstigningstårnene. Plasseringen av disse kan ha fungert tilfredsstillende, men er blitt fullstendig feil når nye tårn på samme sted får en helt ny funksjon (lysende reklame) og økt volum. Tårnenes størrelse tyder i mange tilfeller på at det overhodet ikke er tatt hensyn til omgivelsene rundt. Plutselig rager de over to meter høyere enn før og lyser inn i folks stuer og soverom. Med et håndgrep er allerede trange fortau blitt gjort enda mindre tilgjengelige. Trafikklys er blitt skjult av de nye innretningene. Mange av tårnene befinner seg i umiddelbar nærhet av kryss og/eller fotgjengerfelt, noen også i historiske områder hvor bevaringshensyn ellers sterkt begrenser reklame. Det skulle være åpenbart - også for de aktuelle fagetatene - at mange av reklametårnene således er satt opp stikk i strid med lover, forskrifter og lokale retningslinjer, og at det er utvist faglig skjønn som går på tvers av enhver praksis som er blitt etablert siden kommunens høyt profilerte «Reklameprosjekt» for snart 15 år siden.

VANLIGVIS ER myndighetene svært påpasselige med å påse at utendørs skilt og reklame skal tilfredsstille lovpålagte krav til estetikk i det offentlige rom og trafikksikkerhet, og andre tiltakshavere har de siste par årene mottatt utallige avslag på sine søknader om betydelig mindre påtrengende, skjemmende og trafikkfarlige innretninger. Man er nesten fristet til å hevde at saksbehandlingen av reklametårnene er et resultat av et kommunalt paradigmeskifte. Heldigvis er det ikke slik: byråd Grethe Horntvedt har satt foten ned og gitt uttrykk for at slik reklame ikke skal få dominere Oslo - i påvente av en lenge bebudet «reklameplan». I praksis betyr dette en utsettelse av resten av reklametårnene, og nærmest et forbud mot tilsvarende eller annen frittstående reklame på privat grunn. Dette er i seg selv problematisk: på den ene side er det klart at kommunen - som grunneier - kan regulere og begrense reklame på egen eiendom. Mange kommuner går faktisk foran med et godt eksempel - så også Oslo kommune for ti år siden. Hvis kommunen derimot ønsker å redusere utendørsreklame generelt, også for private aktører, må dette skje gjennom en klart uttalt politikk om innskjerping av praksis, slik det skjedde gjennom «Reklameprosjektet», gjerne efterfulgt av nye vedtekter/retningslinjer. En slik praksisendring har denne gang ikke funnet sted - og efter oppstartsmøtet i juni har det vært dørgende stille omkring reklameplanen. Kommunens kattepine består derfor i at dagens praksis - med de faglige føringene fra reklametårnene - også må legges til grunn for saksbehandlingen av allerede innsendte og nye søknader. En annen og mer restriktiv behandling innebærer forskjellsbehandling i strid med forvaltningsloven.

EN ANNEN SAK er at Horntvedt har hevdet at avtalen ikke kan sies opp, en avtale ingen ser ut til å kjenne til eller ønsker å vedstå seg. Mener derimot byråden at tillatelsene ikke kan trekkes tilbake, er dette feil. Det fremgår av kommunens vedtekt at kommunen, så lenge det ikke er gitt tillatelse « ... for et bestemt tidsrom ... » - kan kreve fjernet eller endret skilt og reklame hvis innretningen « ... etter kommunens (...) skjønn virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene, eller virker sjenerende. Innretning som antas å medføre fare kan i alle tilfelle kreves fjernet ved pålegg fra kommunen ... » Kommunen kan, med andre ord, gi tillatelse til et reklametiltak én dag, for så å skjerpe sin holdning, endre praksis og kreve fjernet eller endret innretningen hvis den nå anses å være i strid med den nye tolkningen av loven. I tillegg kan tiltaket anses som skjemmende, sjenerende eller trafikkfarlig hvis de ytre rammene forandrer seg over tid, eller ved mangel på vedlikehold og på denne måten komme i konflikt med lov og vedtekt som kan utløse pålegg om fjerning. Fjerning av Hafslunds reklametårn kan altså når som helst hjemles i faglige vurderinger hvis tiltakene virker skjemmende, sjenerende eller er trafikkfarlige. Denne bestemmelsen i plan- og bygningsloven er den eneste som gir adgang til slik forandring.