Live-published photos and videos via Shootitlive

Konsertanmeldelse: Karpe Diem i Oslo Spektrum

En konsert som beveget seg fra ungdomsklubben til rene Kanye West-tilstander

Det er bare å glede seg til de to neste dagene med Karpe Diem i Oslos storstue.

Mange hadde sine tvil da Karpe Diem gikk «all in» og booket Oslo Spektrum i 2013. Fire år etter var det nok bare gutta selv som fryktet resultatet av gjentakelsen, som denne gangen har endt med hele tre utsolgte kvelder i hovedstadens største konsertlokale. Og det på utrolige halvannet døgn.

Konsert: Karpe Diem i Oslo Spektrum

6
«
Sjukehus i Spektrum
»

Hvor

Oslo Spektrum

Tilskuere

9000 (utsolgt)

Å komme seg til et slikt stadie i karrieren er selvfølgelig unikt og imponerende for enhver gruppe eller artist. Det som gjør Karpes kommersielle triumf desto mer bemerkelsesverdig, er måten de har gjort det på.

Uten snarveier i form av billige og generiske triks. Uten jovial samlebåndmusikk man vet vil fungere allerede før den er ferdigmastret.

Isteden har Chirag og Magdi blitt faste naboer av hitlistenes enkle pop-løsninger med en katalog som bare blir stadig mer politisk, utfordrende og betingelsesløs.

Greit nok, så ligger det kanskje ikke den største risikoen i å selge et budskap om inkludering, medmenneskelighet og et flerkulturelt samfunn til unge nordmenn i 2017. Likevel er den klare posisjoneringen beundringsverdig. Spesielt når det enkleste er å holde kjeft om politikk, og dermed unngå å støte fra seg eventuelle lyttere.

Akkurat det har Karpe Diem gjort det vanskelig for andre artister å gjøre.

I en tid hvor vesten er mer splittet enn noensinne, skal det vanskelig gjøres å ikke mene noe om en verden som har gått totalt av hengslene. Vår norske boble har begynt å bli stadig mindre, og Karpe er ikke redde for å fortelle oss om akkurat det.

Slik blir det selvfølgelig bråk av. Og bråk har de også fått med prosjektet «Heisann Montebello». Ulikt deres vel så røde og samfunnsengasjerte kollega Lars Vaular, er Karpe ikke i like stor grad lukket inn i et kunstnerisk performance-skall. Dermed blir de også atskillig tydeligere skyteskiver for arge meningsmotstandere.

Dessuten har vi det som nok er den største provokasjonen av dem alle – deres respektive innvandrerbakgrunn. Å høre en såkalt «ikke etnisk» nordmann prate om norsk smålighet, får selvfølgelig blodet til å koke i rasende kommentarfelt-hender landet rundt.

Koker gjør det heldigvis også på den andre siden av spekteret, noe de neste dagenes seiersrunder i Spektrum vil sementere i norsk musikkhistorie.

Til sammen kommer 27.000 fans til å få oppleve Karpe Diems påkostede show, som vi allerede før start visste kom til å sette ny standard for norsk sceneproduksjon – akkurat som forrige gang gutta tok over storstua.

Buldrende bakgrunnsstøy og et gigantisk sceneteppe som dekket store deler av ståplassene, gjorde det klart at noe helt ekstraordinært var i gjære torsdag kveld.

Da teppet først forsvant, resulterte det i eksponeringen av den såkalte «grisebingen», hvor Karpes blodfans hadde fått rollen som maskekledde, levende scene-elementer.

Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

«Attitudeproblem»-åpningslinjen «Er det bare jeg som mener statsministeren min har blitt...?» ble startskuddet for de neste to timene, hvor man benyttet seg mer effektivt av Oslo Spektrums svære betonggulv enn jeg noensinne har opplevd tidligere.

«Jeg håper alle dere som har sitteplasser skjønner at det der er faen meg ikke sitteplasser?!»

Chirags kommandering gjorde det klart at man ønsket engasjement fra første sekund, og gutta kastet heller ikke bort tiden. Allerede med «Jens» var kveldens første massive take-off et faktum, etter at duoen og Something Sally kun hadde vært på scenen i 15 minutter .

Karpe Diem har vært anerkjente live-mestere en god stund nå, og slenger man på et sceneoppsett til flere millioner, så skjønner du tegninga.

«Vestkantsvartinga» og «Hvite menn som pusher 50» markerer det musikalske skillet i Karpe Diems brede katalog, men også i en konsertkveld som beveget seg mellom bombastiske eksplosjoner og skjøre, intime stunder.

Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer



Sistnevnte godt representert av «Påfugl» og spesielt «Spis din syvende sans», som ble svært så rørende da Chirag fikk teksthjelp fra en jente fra salen.

Hvorvidt valget å skru tiden 15 år tilbake for å gi salen en hiphop-leksjon med «Glasskår», «Kunsten å være inder» og ikke-utgitte «Balltre med pigger på» slo an eller ei, er egentlig ikke verdt å diskutere. Innslaget markerte en reise uten sidestykke i norsk hiphop, og gjorde Karpes utrolige prestasjoner ekstra tydelige.

Dette var nok første og siste gang denne typen norsk undergrunnsrap blir framført live foran 9000 mennesker. Slikt gleder selvfølgelig et gammelt hiphop-hjerte.

I det vi nærmet oss midten av konserten, omfavnet man den gigantiske scenen ytterligere, og oppfylte endelig dens fulle potensiale. «Hus/hotell/slott brenner» satt scenen i flammer med både den gigantiske skjermen og varmende pyro, før Magdi sørget for kveldens vakreste øyeblikk med en «Tusen tegninger»-intro det kommer til å gå lovord om i lang tid.

La oss bare si at arabisk bønn (?) over kirkeorgel burde være en egen sjanger.

Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

«Den islamske elefanten» og «Au Pair» ble et energisk veiskille, og enda en oppgradering av den allerede fantastiske scenen. Hjulpet av både «dansegriser» i politidrakt og ballettklær, hadde vi plutselig beveget oss fra den tidligere nevnte ungdomsklubb-konserten til rene Kanye West-tilstander.

Trygt festet til gulvet, steg gutta nemlig til værs sammen med en del av scenen, og avslørte intet mindre enn et badebasseng som raskt ble fylt opp av rosakledde ballerinaer. Plassert midt i en live musikkvideo, var det umulig å ikke la seg overvelde av opptrinnet, som deretter gled over i fabelaktige «Byduer i dur».

Fortsatt svevende i lufta. Fortsatt spektakulært.

Og mens kruttlukta etter den urovekkende nærgående pyroen under «Stjerner» fylte rommet, tikket «Gunerius», «Ruter» og «Her» ned (eller skal vi heller si opp?) til den selvfølgelig finalen «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din». En solid spiker i kista etter et enestående show.

Det er ikke tilfeldigvis mulig å få komme og anmelde i morgen også, vel?

Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer