BORGERLØNN: Økonomi-professor Kalle Moene (t.h.) foreslår en borgerlønnsordning som venstresida kan støtte opp om. Her sammen med Jonas Gahr Støre (Ap) (t.v.) og professor i økonomi Thomas Piketty i en paneldebatt etter foredraget til den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty i Universitetets Aula i Oslo i 2014.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
BORGERLØNN: Økonomi-professor Kalle Moene (t.h.) foreslår en borgerlønnsordning som venstresida kan støtte opp om. Her sammen med Jonas Gahr Støre (Ap) (t.v.) og professor i økonomi Thomas Piketty i en paneldebatt etter foredraget til den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty i Universitetets Aula i Oslo i 2014. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

En kur mot ulikhet og fattigdom

Kalle Moene foreslår en borgerlønnsordning også venstresida kan stille seg bak.

Kommentar

Det kan vel umulig gi mening å gi folk penger for å gjøre ingenting? Likevel har en rekke nobelprisvinnere i økonomi støttet nettopp en slik ordning. De kaller det borgerlønn, en idé med lange historiske røtter, men som i det siste har fått fornyet oppmerksomhet.

Ideen startet som en idé på den liberale venstresiden for å sikre at alle borgere skulle få en avkastning på verdien av land, en ressurs som Thomas Paine og senere georgistene og sosialliberalerne i Norge, mente måtte tilhøre alle.

Å betrakte naturressurser som felleseie og at staten tar på seg oppgaven med å gi penger til alle borgere, er ideer som hører trygt hjemme på venstresida. Likevel er det økonomer med tilhørighet på høyresida, som Milton Friedman og Friedrich Hayek, som har vært forsvarerne av en slik ordning i nyere tid. I Norge er det partiet Venstre som er mest kjent for å flørte med borgerlønn.

Det høres kontraintuitivt ut, men går vi nærmere inn på hva økonomer som Hayek og Friedman ønsker seg, så forstår vi det bedre. De vil nemlig at borgerlønnen skal erstatte andre velferdsordninger, om det er trygd eller tjenester. Det vil nemlig bety mindre statlig inngripen.

For det første slipper du nedverdigende og byråkratidrivende trygdeordninger, som blander seg opp i hvordan de trengende lever livene sine. For det andre slipper du at staten blander seg inn i hvordan middelklassen og de rike bruker pengene sine. For eksempel tar den norske staten masse penger fra middelklassen med tvang (det kalles skatt) for så å dele dem tilbake, i form av trygder og tjenester som barnehage, helsestell og eldreomsorg.

Du vet best hvordan du vil bruke dine penger, mener de. Derfor er det bedre å la private tilbydere tilby de forsikringer og tjenester folk etterspør.

Slik sett er det forståelig at venstresiden har vært skeptisk til borgerlønn. Hvis du vil rasere hele velferdsstaten så kan en mager borgerlønnsordning forsvares økonomisk.

Men hvis en er glad i velferdsstaten vil det bli fryktelig dyrt om borgerlønnsordningen skulle spille den samme situasjonen. Det vil kreve skattesatser som langt overgår de verste scenarioene fra Perspektivmeldingen og Produktivitetskommisjonen.

Men et forslag fra økonomene Kalle Moene og Debraj Ray, som førstnevnte presenterte på Trygdeforskningsseminaret på Høgskolen i Oslo og Akershus mandag 5. desember, kan få venstresida til å støtte borgerlønn.

Moene og Ray foreslår noe de kaller en Universal Basic Share. Den bygger videre på ideen til Thomas Paine om at alle borgere har rett på avkastningen fra naturressursene, men tar det et steg lenger. I en moderne økonomi er det ikke bare naturressurser som er fellesgods, en stor del av verdiskapingen må tilskrives fellesskapet.

Helt konkret foreslår de at 10 prosent av bruttonasjonalproduktet skal gis som en ytelse til landets borgere. I India vil dette tilsvare den relativt lave fattigdomsgrensa, og i Norge vil det tilsvare omtrent 80 000 kroner. Moene og Ray ser ikke for seg at dette skal erstatte andre ordninger, men komme på toppen av dem.

En slik Universal Basic Share har en rekke fordeler, spesielt om den gis som en ubetinget kontantytelse. Den er enkel å administrere. Den gir den enkelte borger friheten til å bruke pengene som de selv mener er gunstig. Det vil også komme som en sårt tiltrengt ekstra inntekt for mange som jobber i lavtlønna yrker, jobber deltid eller har arbeidstider som er usikre.

En kunne innvende at borgerlønnen vil gjøre det mulig for arbeidsgiverne å redusere lønningene, slik at det er staten som tar over en del av risikoen de har i dag, uten at arbeidernes inntekt øker. Moene og Ray ser det annerledes. En borgerlønnsordning vil snarere styrke arbeidernes forhandlingsmakt i møte med arbeidsgiver. I likhet med velferdsstatens sikkerhetsnett, vil tilstedeværelsen av en alternativ inntekt utenfor lønnsarbeidet og dermed forhindre at arbeiderne må ta til takke med hva som helst.

En slik ordning vil også automatisk sikre at gevinster som skapes i samfunnet tilfaller alle. Det er ikke bare viktig nå som globaliseringen skaper diffuse, men reelle gevinster, og konsentrerte tap i form av bedrifter som ikke evner å konkurrere med utlandet.

Det er også spesielt relevant i en tid hvor arbeidet trues av robotene. Hvis robotene erstatter arbeidskraften, vil vi risikere at inntektene i større grad går til de som eier robotene (kapitalen) og i mindre grad til arbeiderne. Det virker helt urimelig at noen få kapitalister skal kunne få hele gevinsten ved produksjonen, mens andre får ingenting. Om de forventede gevinstene blir store, vil Universal Basic Share automatisk sørge for at deler av inntektene også tilfaller folket.

Det vil selvfølgelig koste, og finansieringen må komme fra et sted. Det vil bety økte skatter. Hvor alvorlig er det? Moene og Ray har, så vidt meg bekjent, ikke beregnet hvor store skatteøkninger dette vil kreve. Hver skatteøkning kommer med sine utfordringer. Det må for det første ha politisk legitimitet og det må komme med så få uheldige økonomiske vridninger som mulig.

I India håper Moene og Ray at en slik ordning vil legge et press på myndighetene for å skaffe et bredere skattegrunnlag. Store deler av den indiske økonomien er unntatt fra skatt i dag. Det er uheldig og lite bærekraftig i lengden.

I Norge oppstår andre utfordringer. Det er f.eks. uheldig hvis skatteøkningene blir så store for enkelte inntektsgrupper at hver ekstra time med arbeid ikke føles verdt det: «Hvis jeg ikke får mer igjen for arbeidsinnsatsen så tar jeg det heller ut i fritid.»

Men hvis skatteøkningene legges mer på dem som allerede i dag tjener mye, er det ikke like klart at denne virkningen vil bli betydelig. Mange med høye inntekter har meningsfulle jobber og jobber så hardt som avansement og status på og utenfor arbeidet krever. Det er heller ikke gitt at økte skatter vil redusere arbeidsmengden. Den kan også øke den ved at en må jobbe enda noen timer for å få råd til den nye hytta eller den ekstra leiligheten i byen.

Det er heller ikke spesielt sannsynlig at en borgerlønn i den størrelsen vil holde folk hjemme fra arbeidet. For det første vil folk gjerne bidra, for det andre skal det godt gjøres å leve på 80 000 kroner, om vi forholder oss til Norge. Simen Markussen, økonom ved Frisch-senteret, uttalte på Trygdeforskningsseminaret at heller ikke han var bekymret for denne virkningen. Erfaringene fra fattigere land, tyder heller ikke på at det å gi kontantytelser svekker arbeidsinnsatsen, noe som senest ble bekreftet i en nylig publisert metaanalyse som vurderte om ytelser økte etterspørselen etter fristende varer som tobakk og alkohol.

Den politiske legitimiteten kan det imidlertid være verre med. Kalle Moene forsvarer forslaget ved å si at universelle ordninger har mer støtte i befolkningen enn målrettede ordninger. Det er det mye som tyder på. F.eks. vil velferdstjenester som går til hele befolkningen gjerne både bli bedre og ha større støtte i befolkningen, siden de brede lag av folket føler de betaler til seg selv og slike som dem, framfor «de fattige». Det samme kan sies å gjelde trygdeordningene.

I fattige land oppstår det åpenbare problemer med å starte et slikt program, som gjerne forutsetter en tillit til myndighetene og mellom folk som ofte er fraværende. Her kan det imidlertid være håp om at en borgerlønn kan være enklere å implementere enn andre velferdsordninger som forutsetter et mer kompetent byråkrati. Siden alle mottar like mye, vil det også være mindre rom for korrupsjon. En slik ordning vil også gi borgerne en større interesse i å bidra til den generelle verdiskapingen, flytte aktivitet over i den delen av økonomien som registereres og dermed oftere skattlegges, og ikke minst holde oppsyn med politikerne.

Ser vi til Norge kan det imidlertid se ut til at støtten om universelle ordninger, som barnetrygden, som er den eneste virkelig universelle kontantytelsen, vi har, er under press fra alle kanter. Barnetrygden har ikke vært inflasjonsjustert siden 1996, og er dermed redusert betydelig i verdi siden da. Likevel foreslår flere partier å målrette den, fordi de mener pengene kan brukes bedre ved å prioritere å gi pengene til dem med lave inntekter.

Det er gode økonomiske grunner for å ha universelle ordninger. Det viktigste er at du slipper at de fungerer som fattigdomsfeller. Hvis barnetrygden eller borgerlønnen målrettes mot de fattige, må den også bortfalle i det mottakeren tjener mer penger på annet vis. Du kan jobbe og tjene penger, men da mister du samtidig støtten og fritiden du gir avkall på. Det regnestykket gjør at mange holder seg utenfor arbeidslivet.

Men det er altså ikke like sikkert at de har den samme politiske legitimiteten, som Moene skal ha det til. Det vises også ved fraværet av tilstrekkelig støtte til en universell skolematordning og til å gjøre den behovsprøvde sosialhjelpordningen, som i dag både er nedverdigende og er innrettet som en fattigdomsfelle, universell eller mer sjenerøs.

Men kanskje er problemet like mye innpakningen og retorikken. At økonomisk vekst er noe vi skaper i fellesskap, og noe som ikke kan tilskrives den enkelte bedriftseier eller deres arbeidstakere, er underkommunisert i dagens samfunn. Det er likevel sant. Hver nye innovasjon baserer seg på utallige andre mennesker sitt arbeid. Og ikke bare det. En mange generasjoner lang kulturell evolusjon har fremmet gode normer og institusjoner som sikrer forutsigbarhet, trygghet og velstand. Hvert vårt lille bidrag er slik sett ingenting opp mot det alle andre har bidratt med og fortsatt bidrar med.

Vi er rikere enn vi noen gang har vært. Likevel øker ulikhetene og mange sliter med i det hele tatt å finne arbeid. Atter andre har arbeid, men sliter likevel med å få endene til å møtes. Det bør gi grobunn for et nytt fellesskapsprosjekt, som ser gevinstene fra produksjonen som fellesgods, som alle bør få ta del i. Alternativet kan være at ludittene og nasjonalistene brer om seg - denne gangen flere, sterkere og sintere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook