Nord-Koreas krigsvilje og våpen endrer den kjernefysiske trusselen

En ny vår for atomkrigen

En atomkrig er ikke lenger en fjern trussel. Nye krigsherrer opphever terrorbalansen fra den kalde krigen, skriver John O. Egeland .

Kommentar

Det er et scenario fra helvete. I Nord-Korea sitter en rasende ung mann med fingeren på atomknappen. Han er tredje generasjons fyrste i et rødt dynasti som er totalitært i alle betydninger av ordet. Kim Jong-un kom til makten bare tretti år gammel. Da var han mest kjent for sitt udisiplinerte playboy-liv der drinker og damer gikk foran arbeid. Siden er rundt 70 personer i landets elite henrettet, flere skutt i filler av feltkanoner. Kim styrer landet enda hardere enn sin far og farfar, og har satset mer intenst på å utvikle raketter og atomvåpen. Nå har han kommet dit at Nord-Korea kan ramme millionbyer som Seoul og Tokyo med atomvåpen. En rakett som kan bære en atomsprengladning fram til USAs vestkyst, er under utvikling. Det er strid om hvor rasjonell den nordkoreanske lederen er, men hans tale er i hvert fall klar. Hvis USA viser noen som helst tegn til militær aggresjon, er Nord- Korea klar til å gå til forhåndsangrep. Myggen brøler fordi den har dødelige stikk i sitt arsenal.

I Washington sitter president Donald Trump og tvitrer på vegne av verdens største militærmakt. Han har gjort det klart at USA aldri vil finne seg i atomvåpen som kan true landets territorium. Hans utenriksminister Rex W. Tillerson har fastslått at tida for strategisk tålmodighet med Nord-Korea er over. Et hangarskip er dirigert i posisjon utenfor landet, 30 000 amerikanske soldater i Sør-Korea er i beredskap og arbeidet med et rakettskjold vil bli framskyndet. Etter at Nord-Korea mislyktes med oppskyting av en rakett i helga, virker det som om USA trekker pusten. Kina insisterer på en diplomatisk løsning, og har egen interesse i fortsatt deling av Korea-halvøya.

Den viktigste grunnen til at USA ikke slår tilbake, er likevel konsekvensene. USA risikerer lite når det sender raketter inn over land som ikke kan slå tilbake på samme måte. Slik vi sist så det i Syria. Det er lite sannsynlig at USA kan slå ut hele Nord-Koreas atomvåpenarsenal i ett stort angrep. Da er faren for en opptrapping til atomkrig overhengende, og med fryktelige konsekvenser. I en slik krig er det sannsynlig at millioner vil dø.

Det som nå skjer viser atomvåpnenes iboende potensial for et moderne ragnarok. Når atomvåpen kombineres med offensive politiske ambisjoner, dyp mistro, ulike mål og sterke og ustabile personligheter, så blir miksturen svært giftig. For Kim Jong-un framstår atombombene som hans beste garanti for eget liv og for regimet. Han så hva som skjedde med Saddam Hussein, som verken hadde kjemiske våpen eller atombomber. Og det hjalp ikke Muammar Kadhafi at han var villig til å skrote Libyas kjernefysiske program for å normalisere forholdet til Vesten. Da opprøret og krigen kom – godt hjulpet av vestlige luftstyrker – ble han lagt i en grøft og skutt.

Det er nokså lenge siden at atomvåpen sto sentralt på den politiske dagsorden. På 50-, 60- og deler av 70-tallet ble atomtrusselen oppfattet som en direkte, eksistensiell fare. Prøvesprengninger bidro dessuten til å forurense jord og vann. Faren ble opplevd som mindre etter hvert som det ble tydeligere at de to supermaktene USA og Sovjet oppnådde en militær, strategisk balanse. På atomområdet ble det uttrykt gjennom den talende forkortelsen MAD (Mutually Assured Destruction), eller på norsk: gjensidig, garantert utslettelse. Tryggheten lå i galskapens balansegang.

Problemet nå er at verden ikke lenger domineres av to supermakter som holder hverandre i sjakk. USA er fremdeles verdens sterkeste nasjon, men utfordres av Kina og et stadig mer militant Russland. Og antall atommakter har økt, og omfatter land som Pakistan, India, Israel og Nord-Korea. Til sammen har verdens ni atommakter 15 000 atomvåpen, hvorav rundt 4000 er utplassert og klare for bruk. Antall enheter har gått noe ned som følge av nedrustningsavtaler, men til gjengjeld foregår det en omfattende modernisering av våpnene. Både USA og Russland har omfattende og enormt kostbare programmer for å oppgradere sitt atomarsenal. Noe håp om nye forhandlinger om nedrustning er ikke i syne. Forholdet mellom stormaktene er for tida preget av mangel på tillit.

Fasit blir derfor at truslene fra atomvåpnene er økende, ikke avtakende. Våpenkappløpet under den kalde krigen er blitt erstattet med et moderniseringskappløp. Ustabile land som Pakistan, og et kyniske regime som Nord-Korea, øker samtidig faren for at både våpen og kunnskap kan komme på avveie. En terrororganisasjon som IS ville ikke nøle med å ta i bruk slike muligheter. Til sammen betyr dette at flere forhold enn før kan svikte, og utløse atomhelvetet. Det finnes ingen bedre grunn til på nytt å sette trusselen fra atomvåpnene høyt på den politiske dagsorden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook