KAOTISK:  Dagbladets anmelder stiller seg skeptisk til fortellerstilen i Monika Fagerholms nye roman. Og er den egentlig en thriller, som det reklameres med?  Foto: Truls Brekke/Dagbladet
KAOTISK: Dagbladets anmelder stiller seg skeptisk til fortellerstilen i Monika Fagerholms nye roman. Og er den egentlig en thriller, som det reklameres med? Foto: Truls Brekke/DagbladetVis mer

En overdose folkeviser

Når Monika Fagerholm fram til leseren?

ANMELDELSE: Den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm har nærmest sikret seg abonnement på Nordisk Råd-nominasjoner. Nylig oversatte «Glitterscenen» er den tredje av romanene hennes som er nominert.

Boka er en frittstående fortsettelse av «Den amerikanske jenta», men du skal ha en relativt godt utviklet litterær GPS for å få fullt utbytte av «Glitterscenen» uten å være opplest på Fagerholms særegne univers.

Mystisk drukning
Sentralt i beretningen står den overvektige kioskdronningen Maj Gun og barndomsvenninnen, hemmelighetsfulle Suzette. Likevel, noe reelt tekstlig sentrum er det ikke snakk om, for her hopper vi i kronologi, i sted og tid. Alt spinner rundt det mørke navet, den amerikanske jenta Eddie de Wire som druknet i Buletjern i 1969, og som siden har dratt andre med seg i sitt destruktive og suggererende ettermæle.

Som motto for romanen står både David Lynch og myten om Orfeus og Evrydike. Teksten selv slutter ikke å trette oss med å fortelle at den er inspirert av folkevisen, og denne sjangerens hyppige gjentagelser og variasjoner over samme motiv:

«Prosjekt Jord. Orfeus som skulle til sin Everydike. Det man har mistet. I underverdenen. Vinterhagen. Underjordiske rom. Som brenner, forsvinner. Steder man aldri kom. Og likevel var man der hele tiden

Hva skjedde?
Til tross for originale språkpassasjer, og tilstedeværelsen av flere fascinerende, godt tegnede kvinneskikkelser med denim og handlekraft, fortaper beretningen seg i sin egen mangeslungenhet. Den episodiske og fragmentariske fortellerstilen oppleves som kaotisk.

Når boka samtidig markedsføres som «thriller» skal man være i overkant tålmodig og nysgjerrig for å henge med til epilogen mot slutten av romanen for å finne ut hva som egentlig hendte med Eddie de Wire, den amerikanske jenta som druknet i 1969.

«Glitterscenen» har tydelige paralleller til norske Inger Bråtveits kritikerroste Vesaas-meditasjon, «Siss og Unn». Det handler om kvinnelig vennskap, om drift og begjær, og om mørke og destruktive krefter - som tidvis leder mot fortapelse. Men selv om også Inger Bråtveits bok er formmessig eksperimentell, går leken aldri på bekostning av tekstens evne til å kommunisere med leseren. Det gjør den i Fagerholms tilfelle.

« «Glitterscenen» »

Monika Fagerholm

Det er som om Monika Fagerholm slynger seg ut i en litt for stakkato dans med David Lynch, til slutt føler leseren seg som veggpryd på det litterære diskoteket. Men dansen kunne endt annerledes om ikke forfatteren hadde fortapt seg i form - og myter som tilslutt bare blir klisjeer.