En robot med hjertebank

Som en Sciencefiction-Pinocchio vandrer Steven Spielbergs gutterobot gjennom et par årtusener. Han er betagende og rar.

Om en film noen gang skulle dele publikum i en elsk- og en hatgruppe, kan det være denne. Prosjektet, planlagt og gjennomtenkt av Stanley Kubrick i en rekke år og overtatt av Spielberg på den avdødes oppfordring, er en merkelig hybrid av den gamle mesters svartsyn og den yngres varme fortellerglede. Det kan lett innvendes at hele filmen er en selvmotsigelse. «A.I.» er også ambisiøs, kompleks, spektakulær, tankevekkende og i sekvenser sterkt rørende.

Og det er ikke så rart at Kubrick valgte nettopp Spielberg til å fullføre historien om robotgutten David (Haley Joel Osment), som i ei framtid befolket av roboter - mekaer - og mennesker, utstyres med evne til å elske og behov for kjærlighet.

Ingen kan som ham skildre barns sårhet og lengsler, få ser problematiske familierelasjoner som Spielberg. Begge regissører har som kjent beskjeftiget seg med science fiction. Men mens Spielberg i f.eks. «E.T.» skildret den utenomjordiske som et virkelighetens vesen, tar han her skrittet ut i den futuristiske fantasi med essensielle spørsmål i bunnen. Det går bl.a. om menneskets forhold til teknologien, om vår kontroll eller mangel på kontroll, om kontroll er mulig så lenge følelser er involvert.

Barneskildring

Nær sagt som vanlig med den ofte sterkt undervurderte Spielberg er et skjørt barn drivkraften. David blir skapt av professor Hobby (William Hurt) og gitt til foreldreparet Henry (Sam Robards) og Monica (Frances O\'Connor) i erstatning for deres egen sønn, som ligger nedfryst i påvente av helbredelsesmetoder. Hans følelsesliv må aktiveres. Idet Monica setter ham i gang, blir roboten en kjærlig sønn som vil elskes til gjengjeld. Alt kompliseres idet det ekte barnet vekkes til live. Monica forlater David i skogen i selskap med superbamsen Teddy - og i alle fall vil vi alle ha en slik bamse.

Hele hans oppgave herfra og ut er å finne Pinocchio-eventyrets blå fe, som han tror kan gjøre ham til en virkelig gutt og dermed elsket. Han gjør det i spann med elskovsmekaen Gigolo Joe - Jude Law perfekt maskert og absurd Gene Kelly-dansende. De vandrer gjennom svarte, neonbelyste framtidslandskaper og utsettes for menneskenes brutale hevn over robotene i en midtsekvens med Kubrick-anslag som ikke helt er dramaturgisk forløst.

Sentimentalt

Ikke bare får vi innslag av Kubrick-ideer fra både «2001: en romodyssé» og «A Clockwork Orange». Spielberg drar også veksler på sine utenomjordiske vesener fra «Nærkontakt av tredje grad» (1977) i en vakker, om noe langstrakt sluttsekvens.

Hans fotografer, scenografer og animatører har for øvrig overgått seg selv, mens regissøren stadig oppviser fortellergrep som gjør ham til eventyrenes konge. Bruken av bamsen Teddy - kall det gjerne sentimentalt - er nydelig.

Haley Joel Osment er et kapittel for seg, en genial liten skuespiller med nesten skummel intuisjon. Med bortimot umerkelige trekninger formidler han forskjellen på roboten og gutten. Om han ikke blir elsket på lerretet, elsker vi ham i salen. I forhold til Osment må en Frances O\'Connor gå dukknakket hjem.

Vi andre forlater kinoen tårevåte, eventuelt i forvirring. Få vil være uberørte, og «A.I.» romsterer lenge i hjernen. Bare det er mer enn verdt billetten.

KUNSTIG LIV: David (Haley Joel Osment) med superbamsen Teddy og Gigolo Joe (Jude Law) er roboter som slåss for livet i en mørk verden av menneskelig råskap i Steven Spielbergs nye film.