FÅR HARD MEDFART: «Når man i fødselsgave har fått den evne å kunne leve seg inn i hestens følelsesliv, reklamen er prinsessens, ikke min, skulle det bare mangle at man ikke prøvde de samme evnene på sine medmennesker», skriver vår anmelder, professor Trond Berg Eriksen.
FÅR HARD MEDFART: «Når man i fødselsgave har fått den evne å kunne leve seg inn i hestens følelsesliv, reklamen er prinsessens, ikke min, skulle det bare mangle at man ikke prøvde de samme evnene på sine medmennesker», skriver vår anmelder, professor Trond Berg Eriksen.Vis mer

«En robust porsjon åndelig kvakksalveri»

Vi anmelder Märtha-boka.

|||BOK: «Engleskoler» i prinsesse-regi er ikke hverdagskost. Engler er en særegen form for fjærkre som har spilt en viktig rolle både i kunsthistorien og i fromhetens historie. Skriftens ord forteller om engler som kan dukke opp overraskende både i forbindelse med fødsel og død, både ved unnfangelsen og ved graven.

Nå mangler Bibelens engler vinger, og de er som regel unge menn som forsvinner like raskt som de viste seg. Prinsesse Märtha Louises «engleskole», som nå er blitt både nettsted og bok, opererer med en moderne, strømlinjet og kommersiell variant av det eksotiske fuglelivet. Riktignok spiller den tradisjonelle forestillingen om «skytsengelen», som man kan møte i gamle barneværelsesbilder på ethvert loppemarked, en viss rolle i prinsessens menasjeri, men ellers er de englene hun oppfordrer oss til «å invitere inn i livet» vårt, bare vage skygger av de søkende narsissistenes eget speilbilde.

Boken som prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy har skrevet sammen, er lest på en knapp time. Forlaget har utstyrt utgivelsen med glansbilder i alternativ-estetikkens eget pastellrike fargespekter. Alt det som kunne ligne tanker i boken, er gjengitt i flere bokstavstørrelser, slik at også de mest tungnemme skal få med seg for eksempel at man bør møte auraen sin «slik et barn utforsker en blomst for første gang.»

Boken tematiserer mer enn engler. Rett skal være rett. Fremstillingen er en hel liten alternativ-messe der den plukker tilfeldig stoff og fragmenter fra en rekke salgsboder. Man kan få vite det mest elementære om de indiske «chakraene», om kroppen som i beste fall kan være «vårt indre kompass», om å kjenne på andres «auraer» og kontrollere grensene for sin egen aura, om hjertets «energier» og «kilder», om «jording» — det skjer visstnok bedre uten enn med sko — som får et praktisk aspekt gjennom en påhengt mini-kokebok, og dessuten et kapittel om ingen ringere enn selveste universet som i likhet med kroppen viser seg å ha et hjerte og massevis av energi. Alt dette skjer før vi kommer til englene. Det ondes problem, som vi kjenner fra metafysikkens og teologiens historie, dukker så opp i en sterkt amputert skikkelse i form av en skrekkhistorie om «energityver» som forstyrrer kretsløpene.

Boken oser diskret og veloppdragent av før-freudiansk realitetsvegring og falsk intimisering: «Når du lever livet ut fra kjærligheten til deg selv, vil du kun det beste for deg selv.» — «Du har din måte å kommunisere på, andre har sin. Stol på deg selv, og stol på at du nå har hatt kontakt med skytsengelen din.» — «Å få engler inn i tilværelsen handler om å ta sterkere styring i ditt eget liv. Det handler om å stole på deg selv, slik at du tør leve ut det du drømmer om.»

Som vi skjønner, har de to søndagsmuntre forfatterinnene — som med tilegnelsen også legger barna sine på bokhandlerdisken — opplevd mye fælt i verden og i livet: «Du kjenner kanskje til følelsen av å være sliten etter en familiefest, selv om det har vært en hyggelig opplevelse.» Ingen tvil om at en slik bro mellom forfatterinnenes og lesernes erfaringsverden fortjener store bokstaver. Men selv i den verste ulykken finnes det hjelp å hente hos englene som «gjenspeiler et aspekt av den universelle kjærlighetskraften». De som synes dette blir litt klamt og i stedet søker opprivende og grensesprengende lesning, kan gå direkte til listen over «Utfordringer når du mediterer». Vi hører der at det finnes dem som ikke får det til fordi de «dupper av», har «vondt i kroppen», «ikke opplever noen ting» eller «undervurderer sine egne opplevelser».

Det er selvsagt ikke noe galt med smørblid, religiøs illusjonisme innpakket i pastellfarger. Man kan ikke kreve at alle englebarn skal ta verdens fortredeligheter inn over seg. Man kan heller ikke brutalt avvise intellektuelt ubemidlede personer som skriver en bok sammen med en forlagsredaktør. Når man i fødselsgave har fått den evne å kunne leve seg inn i hestenes følelsesliv, reklamen er prinsessens, ikke min, skulle det bare mangle at man ikke prøvde de samme evnene på sine medmennesker — så lenge de kan betale for seg. Det som gjør boken til pinlig lesning, er den patologiske selvopptattheten som metafysisk program og den tilhørende forakten for alle de mennesker som virkelig søker en mening med livet sitt, eller som har ordentlige problemer å stri med i den utvendige verden. Boken viser oss virkeligheten i et speilbilde som glinser av brunkrem og kunstig fuktighet.

Kort sagt: Det er en temmelig dårlig bok, fordi den er helt uten alvor. Forfattere og forlag begir seg inn på en bane hvor det faktisk finnes søkende sjeler som de holder for narr. Det dreier seg om en robust porsjon åndelig kvakksalveri som like gjerne kunne rammes av lovboken som de falske apotekervarer man nå kan kjøpe på nettet. Budskapet hviler dessuten på en tydelig motsigelse. En bok om «finne seg sjæl» burde vel reklamere for en slags individualiseringsprosess. Men boken er glatt som et speil, karakterløs og upersonlig — en pyntelig oppsats av lånte fjær. Det er neppe englefjær det dreier seg om. Snarere er det den fjæren som kan bli til fem høns.

La oss håpe at ordspråksvisdommen ikke slår til denne gangen. De som er uenige med anmelderen, kan få kjøpt en CD med innleste meditasjoner, delta i et helgekurs [billetter fås hos www.billettservice.no], eller ta en treårig utdannelse med først «reading», så «healing» og til sist «berøring». Selvsagt dreier prosjektet seg om penger, som det meste. Heller ikke det er det noe galt i. Men forfatterinnene er to halvvoksne jenter som, når det gjelder varene de selger, fremdeles vil leke butikk med knapper og glansbilder. Det er rett og slett for drøyt.

Trond Berg Eriksen er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

« «Møt din skytsengel» »

Prinsesse Märtha Louise og Elisabeh Samnøy