Foto: Anders Grønneberg
Foto: Anders GrønnebergVis mer

En skappopstjerne trer fram fra kontrollrommet

Norsk stjerneprodusent glimter til i høstmørket.

|||ALBUM: Produsentpop kan slå begge veier.

Innestengt uttrykksbehov fra år tilbake skal utløses.

Spektakulært gode ideer som ikke er «kastet bort» på tilfeldig forbipasserende i studio og i stedet «gjemt bort» i en skuff skal nå hentes fram.

Og når en generell egoboost, etter år i miksepultens skygge, får massere dette uttrykksbehovet og disse geniale ideene, får vi enten et hypergjennomtenkt, raffinert og mesterlig stykke popmusikk — eller en ugjennomtrengelig vegg av stormannsgal overivrighet.

Syre i sausen Det beste med Thomas Eriksens debutalbum er at han langt på vei klarer å bruke den stormannsgale overivrigheten som en slags syre for å balansere sødmen i det som ellers er et elegant sammensatt popalbum.

Eriksen beveger seg med stor selvsikkerhet, og i norsk sammenheng, sjelden smakfullhet i et bredt spenn av uttrykk:

Fra kommersielt fornuftig pophåndverk og klassisk skandinavisk popkjølighet til hard, intens halvelektronisk hipsterrock og veldreide bangers.

Sval falsett «Chameleon» er en av årets to-tre aller best konstruerte norske poplåter, og Eriksens vokal — ofte lagt i et svalt falsettleie — er også en behagelig overraskelse albumet gjennom.

« «Cannibal» »

Thomas Eriksen

5

Plateselskap

Eccentric/Warner

Eriksens produsentklo skinner gjennom på den måten at han også klarer å kamuflere de tynneste låtideene så de ikke ødelegger helheten.

Om albumets mange fortreffeligheter og mannens åpenbare gode smak og velfylte popverktøykasse lar seg omsette i en ny norsk popstjerne er en helt annen sak.

Men «Cannibal» er uansett en av norsk platehøsts mest karismatiske album.