En skole for alle

Å gå tilbake til en skole som var tilpasset industrisamfunnet, er ikke veien å gå, skriver kronikkforfatterne i sitt svar til Alfred Oftedal Telhaug.

I en kronikk i Dagbladet 13. august gir Alfred Oftedal Telhaug en kritikk av utformingen av dagens skole. Et hovedelement i kritikken er at skolen har sviktet i sin oppgave i å gi alle barn et godt opplæringstilbud. Vi har fått en skole hvor det blir hjemmets ressurser som avgjør om man lykkes eller ikke. Dagens skole er tilpasset samfunnets elite og «overklassens barn».

Skolen skal skape like muligheter. Telhaug mener at utviklingen har gått i motsatt retning. Som skolehistoriker burde Telhaug kjenne skolens fortid: den reproduserte sosiale ulikheter og var en institusjon for barn med den rette sosiale, kulturelle og økonomiske kapitalen. I dag har skolen opplagt sine svakheter, men det var i hvert fall ikke bedre før. Telhaug mener at dagens skole har for lite «kanontenkning» og «reseptive og reproduktive» elevaktiviteter. Han trekker fram elementer som var viktige og sentrale i skolen før. Men dette var altså en skole som i større grad enn dagens reproduserte ulikheter. Skolen har mest sannsynlig behov for noe nytt og ikke en tilbakevending til det gamle.

Erkjennelsen av at dagens skole fungerer bedre for barn av ressurssterke familier, er langt fra bare Telhaugs. Både den forrige og dagens regjering har pekt på dette problemet. Det er derfor stor politisk oppslutning om å gjøre noe med skolen, nettopp i et forsøk på å gjøre den mer inkluderende. Og, ikke minst, å sørge for at den gir alle elever det de trenger som deltakere i samfunnet og et framtidig arbeidsliv. Det skjer mye i skolen, som Telhaug selv nevner – som utvikling av leksehjelp-ordninger. Ifølge en kartlegging gjort av NTNU og SINTEF, hadde ti prosent av landets elever et leksehjelptilbud for seks år siden. Nå har mer enn halvparten av elevene tilgang til leksehjelp i sitt lokalmiljø. Leksehjelp er også satt på den politiske dagsorden.

Leksehjelp er et interessant fenomen. Tiltaket beveger seg i en gråsone mellom hva som defineres som skolens oppgaver og hva som er et ekstraordinært tilbud. Framveksten av tiltaket synes å være basert på forståelsen av at det er behov for ekstra tilbud utover det som gis i den ordinære, obligatoriske skolen og hjemmets bidrag. Samtidig ser vi at flere leksehjelpopplegg også innebærer å involvere hjemmet på en ny måte hva angår innsatsen i skolen. Leksehjelp er også et tiltak som settes i gang for å finne alternative læringsformer og arbeidsformer for dem som ikke enkelt følger ordinær undervisning. Leksehjelp kan også være et middel for å hjelpe elevene i å utvikle gode arbeidsvaner.

Telhaug refererer til Kaj Skagen som i løpet av to døgn kunne lære sitt barn det som skolen brukte tre måneder på. Når har ikke alle barn like ressurssterke foreldre som Kaj Skagen. Det er ikke sikkert at Telhaugs løsning med en kanonorientert skole er løsningen. Det kan være at skolen har behov for «gråsonetilbud» mellom skolen og hjemmet.

En kan gjerne stille spørsmålet om leksehjelp er første fase i å delvis avvikle lekser som institusjon – med andre ord, er lekser på vei ut av hjemmet og overføres nå til skolen? Siden elever synes å få mer organisert bistand til å gjøre lekser på skolen enn tidligere, er det naturlig å spørre om leksebegrepet endres til å omfatte mer enn vanlig «repetisjon av gjennomgått stoff» – en vanlig definisjon av lekser. De aller fleste leksehjelptilbudene i norsk skole gis av skolen selv. Om leksehjelp gis av lærere under litt andre læringsforhold enn forbundet med vanlig i skoletid, er lekser kanskje i ferd med å endre seg til et møtested der læring mellom elev og lærer integreres. Det sosiale bildet og minnet nordmenn har av lekser – et selvstendig elevarbeid som foregår i hjemmet – skifter lokalitet. Et interessant spørsmål som bør stilles er: Er dette et tilbud som går ut over det skolen ellers ville ha gjort gjennom den ordinære undervisningen? Skillet mellom ordinær undervisning og et definert leksehjelptilbud er ikke lett å gjøre, et skille som også vil skape debatt blant lærere og andre aktører.

I disse dager driver Utdanningsdirektoratet et nasjonalt prosjekt i leksehjelp, et prosjekt som hadde oppstart i fjor og skal avsluttes neste år. Direktoratet ønsker å kartlegge hva som finnes av ulike leksehjelptilbud, evaluere dem og spre gode erfaringer. Norske utdanningsmyndigheter ønsker å undersøke utbredelsen og erfaringene fra fem ulike modeller i leksehjelp. Utfallet fra forsøket vil uten tvil bli diskutert. Diskusjonen vil aktualisere problemstillinger som skoleledelse, opplæring og kompetanse. En interessant problemstilling retter seg mot om lekser kan bli del av et aktivt og sosialt møtested, der barn møter unge og voksne med ulikt bakgrunn. Når leksehjelp i tillegg gis av forskjellige frivillige organisasjoner, bygges det opp et tettere og stabilt nettverk rundt hver enkelt elev. Et slikt nettverk kan blant annet være et sikkerhetsnett som kan plukke opp signaler om frafall på et tidlig stadium, en problemstilling som har vært aktuell i videregående opplæring. Leksehjelp kan også endre og stille skole-hjem-samarbeidet overfor nye utfordringer. Foreldreutvalget i grunnskolen (FUG) har allerede uttrykt bekymring. FUG påpeker at det er positivt at regjeringen vil styrke leksehjelp, men dette må ikke frata foreldrene en viktig arena for medvirkning i barnas læring. Leksehjelp vil være et tiltak som fører til nye problemstillinger og rollefordelinger.

På den annen side står skolen overfor nye og interessante utfordringer, utfordringer som aktualiserer betydningen av leksehjelp. Effekten av globale trekk har satt preg på klasserommet i flere tiår, men har kanskje fått økt betydning de siste åra. I tillegg til elever med minoritetsbakgrunn, har nye nasjonaliteter også inntatt skolepulten. Lærere møter nye foreldre med annen utdanning og uten skolebakgrunn, en skolebakgrunn som kanskje har sitt opphav langt utenfor Europa. Globale strømninger snur opp-ned på enhetsskolen, bryter ned kulturelle og sosiale grenser samtidig som nye dannes inn- og utenfor klasserommet. Slike prosesser peker mot viktigheten av forståelsen av skolearbeid. Kommunikasjon på tvers av språk og kulturelle grenser er ikke enkelt. Det kan føre til ulike fortolkninger og manglende muligheter å få hjelp til lekser i hjemmet. Foreldre kan oppleve fortvilelse og avmaktsfølelse når de ikke kan hjelpe sine barn med skolearbeid.

Leksehjelp kan også være et middel for å hjelpe elevene i å utvikle gode arbeidsvaner, mener forfatterne. Foto: Scanpix Vis mer

Det er for tidlig å si om leksehjelp vil bidra til å gjøre skolen bedre rustet i den globale verden og de utfordringer man møter der. I alle fall har skolen behov for å utvikle seg i takt med samfunnet. Å gå tilbake til en skole som var tilpasset industrisamfunnet – en skole Telhaug synes å lengte etter – er ikke veien å gå.

Leksehjelp kan også være et middel for å hjelpe elevene i å utvikle gode arbeidsvaner.