STILSIKKER: Totti Bergh var en av Norges aller fremste jazzsaksofonister og rakk selv å plukke ut sine favorittinnspillinger før han måtte gi tapt for kreftsykdom i januar i år. Her er han i aksjon sammen med Tom Olstad på hyllestkonserten for Olav Angell på forfatterens 70-årsdag i 2002. FOTO: TOMM W. CHRISTIANSEN/DAGBLADET
STILSIKKER: Totti Bergh var en av Norges aller fremste jazzsaksofonister og rakk selv å plukke ut sine favorittinnspillinger før han måtte gi tapt for kreftsykdom i januar i år. Her er han i aksjon sammen med Tom Olstad på hyllestkonserten for Olav Angell på forfatterens 70-årsdag i 2002. FOTO: TOMM W. CHRISTIANSEN/DAGBLADETVis mer

En stor saksofonist verdig

Totti Berghs egne favorittinnspillinger på nytt dobbeltalbum.

ALBUM: «Da vi innså at livet hans nærmet seg slutten, bad jeg ham om å lage en liste over sine favorittinnspillinger for Gemini, i tilfelle det skulle bli en gjenutgivelse for å hedre hans minne. Det gjorde han, og her er den.»

Slik skriver Totti Berghs ektefelle og ofte musikksamarbeidspartner Laila Dalseth i tekstheftet til «Totti's Choice», Oslo Jazz Circle og plateselskapet Geminis dobbeltalbum/antologi viet tenorsaksofonisten som døde av kreft i januar i år, 76 år gammel.

BRORPARTEN av det balladedominerte repertoaret er hentet fra 1985/86-albumet «I Hear A Rhapsody» samt de to 90-tallsutgivelsene «Warm Valley» og «Remember», og bildet av den ytterst stilsikre og tonekresne instrumentalisten kompletteres av vakker musikk fra Berghs øvrige diskografi, både som leder alene eller sammen med andre og som bandmusiker. All musikken på «Totti's Choice» er fra perioden 1985—2001 og er tidligere utgitt, slik at samlingen først og fremst sementerer en for lengst vedtatt oppfatning:

TOTTI BERGH: Solid og betimelig antologi og tidsbilde. Vis mer

At plateartisten Totti Bergh knapt noen gang spilte et slapt kor, en innholdsløs frase eller en overflødig tone, det være seg sammen med kremen av norske eller amerikanske mainstreammusikere.

AT han først og fremst sto fram som en eminent balladetolker betød ikke at han ikke behersket andre tempi eller et råere bluesuttrykk, og et nesten 13 minutter langt opptak fra Oslo Jazzhus i 1986 («Robbins Nest», Al Cohn med Laila Dalseth / Totti Bergh Quintet) viser med all ønskelig tydelighet at Bergh mestret scenen like godt som han mestret studio.

I tillegg til å tegne et vakkert musikalsk portrett av Totti Bergh, byr «Totti's Choice» også på et knippe andre norske musikere i fin utfoldelse. 26 opptak samlet på denne måten gir utgivelsen merverdi som en verdifull del-dokumentasjon av norsk mainstreamjazz på høyt nivå, ikke minst fordi den ble spilt i en periode der ung, fremadstormende modernisme, avantgarde og eksperimenteringslyst tok det meste av medie- og rampelyset.

« «Kattenslager» »

Helge Lien

3

Plateselskap

Ozella/Musikklosen

PIANISTEN Helge Lien utga sitt første album med soloimprovisasjoner, «Talking To A Tree» allerede i 2000, men har deretter valgt å vie platekarrieren andre formater, først og fremst trioer.

Med «Kattenslager» går han i tvekamp med flygelet igjen — nærmere bestemt Pettersens Kolonial Lydstudios Bechstein C-234 — og starter hvert forløp med blanke ark i tillit til at inspirasjon, kreativitet og tilegnede improvisasjonsferdigheter skal løfte spontanmusiseringen til substansfylt, bevaringsverdig og publiseringsverdig musikk.

Det er en musikalsk risikosport forbeholdt de beste utøverne, siden musikeren i sin streben etter originalitet verken kan tillate seg flørt med klisjeer og kjente vendinger eller gå så langt «ut» at det som skal være engasjerende nyskaping ender som forankringsløse påfunn.

HELGE LIEN: Introverte improvisasjoner for solopiano. Vis mer

«Kattenslager» gjør Lien det øyeblikkelig klart at han ikke legger opp til noen meloditime med lune tonevandringer og motstandsløs melodikk. Åpningslåten, «Grusveivandrer», er en mørk utforsking av flygelets klanggåter også bortenfor de tangentutløste, og den påfølgende «Furulokk» er likeledes folkemusikkarv kjemisk fri for festbunad og taktfaste dansetrinn.

«Ur» er tonalitet under hardt press, «Babbel» ringer noen svake, innledningsvis avharmoniserte Monk/Hill-bjeller, «Stille by» er — vel, veldig stille og meditativ — og tittelsporet høres ut som en pianoklimpret bassgang til en diskolåt.

Heller ikke resten av albumet er noen oppfordring til lettsinn, hvilket selvsagt er helt legitimt, men — iallfall foreløpig — finner jeg meg selv underlig uberørt og på avstand av hva Lien enn prøver å formidle. Pr i dag står «Kattenslager» for meg som et velspilt og klanglig ladet, men også et grublende, introvert album som jeg ikke klarer å komme i dialog med før helt på slutten, i den vakre lille visa «Øy».

« «Kattenslager» »

Helge Lien

3

Plateselskap

Ozella/Musikklosen

Men kanskje en dag....